• 17.12.2016 • 18:48


For akkurat 1 år siden i dag flyttet min kjære samboer fra Skottland over til leiligheten jeg hadde da jeg bodde på Jessheim ❤ Vi hadde allerede vært i et avstands forhold i flere måneder, og var lei av å reise fram og tilbake. Jeg hatet å være borte fra han, det nærmeste vi kom hverandre var enten Skype eller prate over telefonen. Mange føler nok at forholdet vårt "rushet" veldig, at det gikk alt for fort, men vi personlig følte at når det er såpass stor avstand, så må man enten satse å se om det fungerer, eller så får man rett og slett blåse i det. For det var alt for vanskelig og vondt å være såpass lenge fra hverandre om gangen. Pluss at forholdet vårt føltes så rett og riktig!

Så, Cameron tok med seg tre fulle kofferter og flyttet over til meg. Jeg var overlykkelig! Endelig så kunne vi være sammen hver eneste dag! Fra den gang til den dag i dag så bor vi fortsatt sammen. Jeg er kjempe lykkelig sammen med Cameron og jeg er veldig takknemlig og glad for at vi tok dette valget! Nå i dag bor vi på Gjøvik i stedet for på Jessheim, noe som også er et veldig godt valg vi tok!



#Flytte #Flytting #Skottland #Scotland #Samboer #Samboere


  • Hover Effect


  • 13.12.2016 • 21:32

Photo by: Cameron Richardson

Min kjære samboer har nettopp startet sin egen blogg (bloggen hans), og for noen dager siden så skrev han om hvorfor han flyttet til Norge. Dette er rett og slett historien om hvordan jeg og min kjære møttes, noe som selvfølgelig er favoritthistorien min! Historien er alltid så hyggelig å tenke tilbake på eller snakke om, men når jeg leste innlegget hans fra hans perspektiv skrevet ned i et blogginnlegg, da fikk jeg jammen meg tårer i øynene! Han skriver så bra pluss at det selvfølgelig rørte meg veldig! Jeg vet jo godt om historien, men det var virkelig noe annet å få lese hans side av saken ❤ ..Jeg var så heldig at jeg fikk tillatelse til å stjele teksten og lime den inn i dette innlegget: (OBS:Engelsk tekst)

People who I get into conversations with over here in Norway will very soon ask where I'm from. I've already answered that one in the title of this blog, but the inevitable second question is the title of this post, "Why did you come to Norway?". Well, the full answer is best given as a story. I think it's an awesome story, so I'm going to share it with the world. In short, it's really the story of how I met my girlfriend.

I was working in a tourist information centre in the Highlands of Scotland, and a band I love were playing a gig in the Southern Scottish city of Glasgow, a band called Alestorm who perform in the very small niche genre of Pirate Metal. The gig was in Summer, and arranging time off in Summer in a tourist job was near impossible, but I miraculously secured myself a long weekend to travel down and have a nice time with lots of people dressed as pirates jumping around. Unfortunately, a couple of weeks before the planned trip the gig was cancelled, so I was left with this miraculous long weekend and nothing to do in it. Given my depressed state of mind at the time I occasionally found myself in a foreign country for a few days purely to try and stave off boredom and to make it seem life was somehow interesting. All the dream locations were very expensive on such short notice so I googled 'flights to anywhere' and input the dates. By far the cheapest flights were to Oslo. I'd never really considered a trip to Norway, but upon finding out there was a Viking Ship Museum with actual real Viking ships it was decided. On to Couchsurfing, a social network for travellers to stay for free on like-minded traveller's couches or spare beds to find somewhere to sleep. I found a 'surfer called Michelle who accepted my request. She lived a 45 minute, rather expensive train ride outside of Oslo, but my depressed brain at that time really did not care about such details. Meanwhile in Norway a different girl called Michelle was being forced into having a birthday party for her 25th Birthday (I apologise for all the Michelles but don't blame me; I didn't come up this story you see, it actually happened). Reluctantly she agreed but only if her friend Michelle (sorry) attended. So I got a message from Mich- WAIT. Let's call the Couchsurfer Michelle A and the birthday girl Michelle B. So, back to the story. I got a message from Michelle A asking if I wanted to go to a birthday party the day I arrived. I thought "I don't speak any Norwegian, and I don't know anyone and I have social anxiety. Okay." Depressed apathy took over from common sense and anxiety. So I flew to Norway, took a bus to Oslo from Ryanair's "Oslo" airport that was actually two hours from Oslo, then took a train to meet Michelle A. I dropped my bags off at her place and went straight to Michelle B's place for the party, complete with that "travel smell". We arrived, having taken 10 minutes to get to know my new friend, and I went into the party. The birthday girl emerged, a tiny yet perfectly formed young woman with the biggest, most genuine smile. She was in fact so beautiful and well presented that I immediately decided that she would have very little in common with an awkward metal head like myself. I hadn't been there long, as in I hadn't even sat down yet when Michelle B instructed the room "Cameron speaks English so we all have to speak English". I politely explained that it was only necessary when speaking to me, but Michelle B had set the rules. Anyone who spoke, even to their partner, in Norwegian was strictly corrected on their misbehaviour. Terrifying on one level, I found this actually very endearing, and soon I realised that my stories and anecdotes intended for the room were slowly becoming more and more aimed directly at her. Similarly, playing Cards Against Humanity, I was trained on this game with the dark humor of Scotland so I found my humor created more of a shocked response than laughter. Except for Michelle B sitting across the table who was laughing heartily at any Holocaust, Paedophile, or other entirely tasteless jokes that I laid down. Drinks flowed and music played, and I tried my luck with some metal songs on the playlist. To my expectation, everyone groaned except for, to my surprise, Michelle B, who it turned out was also a massive metal head! A tiny asian metal head! I pinched myself, but no I really was sitting here screaming along to B.Y.O.B. by System of a Down in Norway, with this birthday girl. From this point onwards the rest of the party people, as lovely as they were, kind of ceased to exist and the two of us were in a haze of metal and dark jokes. Unfortunately here other people insisted we go clubbing and the night soon descended into chaos whereby my copious whisky drinking caught up with me, I found myself nearly arrested for trying to take a glass of water outside of a club, and passed out at Michelle B's apartment. After a hungover MacDonald's the next morning I didn't have the opportunity to see Michelle B again, so I went on with my trip, having an awesome time in Oslo with Michelle A.

Sorry to Michelle A, for the readers I am still very good friends with her, but her part in the story is done. I'm going to refer to Michelle B only as Michelle now.

Getting home I had no stories of Norway to tell however, I found myself talking only of Michelle to friends to the point that I know they got tired of it. We started talking online and this developed into us both becoming glued to our phones messaging each other almost 24/7, much to the annoyance of both our friends and family. When it was all but obvious that we had something between us I booked a little trip to visit her to see exactly what it was, and whether it existed in the real world and not just over messages (I really had done a good job convincing myself she wouldn't be interested in me!). This trip didn't come round soon enough so a month earlier than planned I made a short trip for three days to see her. I landed, and she met me at the airport. There is no explanation for the joy I felt in seeing Michelle in person after so many hours of chatting, phonecalls, and Skype calls, and having that first kiss with her that was electric, but the strongest memory I have is when we got in the car, for a 90 minute drive to her apartment. Normally sitting alone with someone I've met only once, in a car for 90 minutes would be an incredibly awkward experience, but we sat and chatted and listened to music and it felt like I'd known this person all my life. I was so comfortable. Well, it goes without saying that what we had felt online did exist in the real world, and we were "Facebook Official" (because that's the measure of a relationship today it seems) the next day, and she flew back to Scotland with me where she stayed for a few weeks before I flew back with her on what was originally planned to be my first visit to her! This time came to an end though, and I flew home leaving Michelle in Norway where we had to face the realities of a long-distance relationship. Now, I have no doubt that we could have continued with this for as long as needed but I found myself in a job I didn't like, still living at home with my parents, and in a relationship where we both hated being away from each other. So the only logical step was for me to stop making little trips back and forth to visit her when I could but to quit my job and take a one-way flight to Norway.

So I did, and that's the answer to the question "Why did you come to Norway?"

Så, hva synes du? ..Han er så herlig! Jeg er super heldig som har han i livet mitt ❤


#LoveStory #Kliss #Kjærester #Skottland #Norge #Samboer


  • Hover Effect


  • 13.12.2016 • 13:08

Det er ikke alltid like lett å være i et forhold der noen sliter psykisk. Om det enten er den ene eller begge som sliter, så er det altså ikke alltid like lett.. Det krever en del forståelse, tålmodighet, åpenhet, ærlighet og kommunikasjon. Det er så utrolig mange måter å slite på, med forskjellige faktorer som spiller store roller. Man har for eksempel alle de forskjellige diagnosene, både fysiske og psykiske, kroniske og ikke-kroniske. Man har faktorer som minner og opplevelser, både de man husker og de som ligger i underbevisstheten, også har man jo genetikk..
(Psykiske lidelser kan også kategoriseres under fysiske lidelser. Det psykiske har fysisk utslag på kroppen.. Som man kan brekke et bein, kan man også brekke sjelen! Jeg måtte bare skrive det sånn jeg gjorde for å få frem begge poengene)

Uansett, det er altså mange forskjellige måter man kan slite psykisk på, noen sliter forskjellig og andre sliter likt.. Jeg sliter en del psykisk, og det gjør samboeren min også. Noen ganger på grunn av det jeg sliter med, så kan det komme sårende og tunge ord ut av munnen min når jeg har en dårlig dag. Ting som for eksempel: "Du trenger ikke være her lenger om du egentlig ikke vil. Jeg skjønner om du vil flytte hjem igjen til Skottland, for det kan ikke være godt å være i et forhold med noen som meg. Liker du meg egentlig? Jeg skjønner om du ikke gjør det. Bare dra om du vil, jeg vet du vil innerst inne. Jeg klarer meg alene" Dette er ting jeg absolutt ikke mener! Men som dessverre kommer ut på grunn av diverse problemer jeg har.

Når jeg sier ting som det der, så sårer det selvfølgelig samboeren min, og det som er så dumt er at jeg egentlig mener det motsatte, jeg VIL at han skal bli, jeg VIL at han skal like meg og like å være i et forhold sammen med meg til tross for mine psykiske lidelser! Jeg vet jo innerst inne at han vil alt dette, men på grunn av det jeg sliter med så kan jeg nå og da føle meg helt mutters alene og veldig sterkt misslikt uansett hvor god og fantastisk samboeren min er mot meg. Det er da vi trenger en løsning! For det er jo ikke rettferdig mot han, og heller ikke mot meg. Jeg må jobbe med å bli sterkere og ikke si sånne ting men heller si hva jeg er redd for, mens han må ha rom for forståelse og tålmodighet..


Når jeg sier ting til samboeren som sårer, så sier jeg ofte ikke unnskyld. Ofte så forklarer jeg ikke hvorfor jeg sa alle de tingene jeg sa, også går dagen bare videre. Ting roer seg, og vi har det bra igjen.. Selv om han vet at jeg egentlig ikke mener alle de tingene, så er jo ikke dette bra eller riktig, for man burde jo være åpen og ærlig med hverandre, også må man gi og ta! Det er når ting som dette skjer, at vi tyr til et veldig godt forslag en gammel venn av meg la frem på bordet for noen år siden.

Ofte når jeg sier ting jeg ikke mener til mine nærmeste, så har jeg i tillegg en stolthet herfra og til månen. Det er ikke bare stoltheten min som er problemet, jeg har også i tillegg en utrolig dårlig samvittighet! Rett og slett en skikkelig skamfølelse! Noe som også gjør det vanskligere for meg å prate åpent og ærlig. Jeg føler at jeg vil miste kontrollen om jeg legger meg flat, og jeg vil sette meg selv i en alt for sårbar situasjon der hvem som helst (til og med samboeren) kan dra utnytte av den sårbarheten. Jeg vet at dette er en helt feil tankegang, men dette er altså noe av hva jeg sliter med. Jeg jobber hardt med saken, men det er veldig vanskelig. Hoved problemet mitt er jo at jeg ikke vil bli såret selv, det er en dum beskyttelsesmekanisme som dessverre går litt over stokk og stein. Men sånn er det rett og slett når man gang på gang har blitt såret på forskjellige alvorlige måter opp igjennom livet.

Det jeg ønsker mest av alt er å kunne si unnskyld etter sånne episoder. Dette er altså målet mitt! Men siden hjernen min har bygget opp en merkelig vegg rundt noe så enkelt som å si unnskyld til den aller nærmeste jeg har i livet mitt, så må vi ty til andre ting for å kunne rive denne veggen helt ned! Jeg må kjempe meg igjennom alle disse irrasjonelle tankene, for jeg klarer jo å si unnskyld for alt annet, men når jeg faller ned til mitt aller mest sårbare der jeg er livredd for å bli forlatt, så klarer jeg altså ikke å heve meg over stoltheten min.. Du lurer kanskje på hvorfor jeg har lagt til et bilde av mange forskjellige emojier i et slikt innlegg? Det er simpel tenn fordi en sånn type emoji gjør at jeg og Cameron samarbeider bra sammen!

Det jeg prøver å gjøre, er å lure hjernen min til og etter hvert kunne si unnskyld for det jeg sa. Men siden jeg ikke er "helt der" enda, så må jeg jo starte med en ting. Jeg og samboeren har valgt ut én bestemt emoji sammen (for eksempel en pingvin) som betyr "Unnskyld kjære, jeg mente ingenting av det jeg nettopp sa, jeg tar tilbake alt og jeg setter veldig stor pris på at du er her, jeg elsker deg". Jeg starter altså med å sende bare denne ene emojien, der vi begge vet hva den betyr. Etterhvert, så kan jeg sende den mens jeg ser han inn i øynene. Så kan emojien kan gå over til en tekstmelding, for så å gå over til målet mitt, at jeg faktisk sier hva jeg føler rett ut! Jeg aner ikke hvor lang tid dette kommer til å ta, kanskje en gang i fremtiden midt i kampens hete, så sender jeg ingenting. Dette vil jo gå opp og ned. Men, noe jeg alltid har i bakhodet er målet mitt som jeg vet jeg kommer til å nå en dag!

For oss, så er det små museskritt som dette som hjelper oss igjennom tunge ting. Dette trenger absolutt ikke å hjelpe alle og en hver, siden alle er forskjellige. Men dette hjelper i hvert fall oss.. Kanskje det også kan hjelpe deg, om du og din kjære sliter med noe av det samme? Det er i alle fall et veldig godt forslag etter min mening :)


#PsykiskeLidelser #Forhold #Kjærlighetsforhold #Unnskyld #ViktigÅSiUnnskyld #Forslag


  • Hover Effect

Vil jeg noen sinne få et barn?

  • 11.12.2016 • 19:46

Dette er da meg som liten baby, jeg synes det er et søtt bilde og jeg er glad jeg har det som et minne. Som folk flest, så vokste jeg opp med et typisk syn på livet i forhold til det å få barn. Man vokser opp, skaffer seg en god inntekt, finner en partner man elsker, setter seg til ro i et hus eller leilighet, for så å få / skaffe seg barn. Da jeg var tenåring tenkte jeg at jeg gjerne ville adoptere i tillegg til det biologiske barnet jeg skulle få i fremtiden. Da jeg ble enda litt eldre var jeg glad for at lesbiske og homofile også hadde muligheten til å kunne skaffe seg barn. Dette med barn har altså alltid vært et ønske og et tema jeg ofte har grublet over. Lite visste jeg den gang, at når jeg blir eldre, så vil jeg også gruble over tanken "vil jeg i det hele tatt noen sinne få et barn?"..

Da jeg var yngre og mer naiv, husker jeg at tanken på å få barn ville liksom alltid bare gå sin naturlige gang. Den gang fantes det ingen biologisk klokke eller tvilende tanker om seg selv i forhold til evnen til å ta vare på ett.. Dette er for tiden noe som surrer mye rundt oppe i hodet mitt.. Det er to spesifikke ting som tar opp mye plass i hjernen min om dagen. Den første handler om den biologiske klokken. Jeg er 26 år og har bursdag i august, da jeg var lita jente var et helt år kjempe lang tid, men nå i dag så går tiden skrekkelig fort. Jeg hører og leser over alt at etter en kvinne er fylt 25 år, så går det bare nedover når det kommer til, ja det meste egentlig ;) Selv om jeg kjenner til mange eksempler som kan motbevise dette, så må jeg ærlig innrømme at dette stikker litt innimellom.

Jeg har en god og nær venn som ble gravid da hun var 28 år gammel, der alt gikk helt supert med null komplikasjoner. Jeg vet også om damer som fikk barn ved en 40årsalder, der også alt gikk bare bra.. Men jeg vet også om alle disse statistikkene og forskningene om damekroppen i forhold til det å få barn. Jeg vet også om historier der folk ikke klarer å få egne barn, jeg er jo faktisk et eksempel på dette. Jeg vet at alle er forskjellige og at det jeg faktisk burde gjøre, er å gå til doktoren for å ta en fruktbarhetsprøve. Men, jeg har en unnskyldning for det og jeg, jeg er selvfølgelig redd for resultatet. Jeg vet dette er tullete, men sånn fungerer altså jeg. Kall meg gjerne feig og avvikende, og fortell meg gjerne at jeg overtenker og gjør en ting vanskeligere enn det den faktisk er. Det endrer fortsatt ikke hva jeg tenker og føler.

Den andre tingen som bekymrer meg, er psyken min! Jeg har alltid tenkt at om jeg ikke er i stand til å få et eget biologisk barn, selv om jeg har kjempe lyst på et eget, så adopterer jeg bare. Men, så er det denne psyken da.. Jeg er på et sted i livet akkurat nå, der jeg er på mitt svakeste. Jeg sliter veldig med min mentale helse og har ting jeg trenger å jobbe hardt med. Dette tar tid, og for meg personlig på grunn av det jeg sliter med, så går det veldig sakte. Det går absolutt fremover, med noen tilbakesteg nå og da, men det går i hvert fall fremover! Når det kommer til det å få barn, så har jeg nå i voksen alder satt meg noen personlige regler: 1.Jeg vil ha en god nok økonomi til å kunne klare meg med et barn, jeg trenger ikke en million å rutte med etter alt er nedbetalt, men jeg vil gjerne klare meg uten alt for mange bekymringer. 2.Jeg vil ha en plass der det er rom for barn, samme om det er et hus eller en leilighet, jeg vil at barnet eller barna skal ha egne rom og nok plass til å leke og utvikle seg på. 3.Jeg vil ha en bedre mental helse!

Jeg har en samboer som jeg med hånda på hjertet elsker, og som jeg gjerne vil ha barn med i fremtiden. Men psyken min bli bedre. Jeg vet at der jeg står i livet akkurat nå, er det ikke rom for et barn. Jeg har mer enn nok med meg selv, og med å jobbe med forholdet mitt til min kjære samboer. Det er ikke det at forholdet vårt er dårlig eller vanskelig, men det er til tider krevende å være sammen med noen som sliter psykisk! Begge parter må jobbe hardt og være så åpne som over hodet mulig. Noe vi er gode til, men ingen er perfekt. Siden samboeren kom inn i livet mitt ikke lenge etter innleggelsen min ved DPS døgnavdeling, så kom han altså inn i en veldig tung periode. Han har vært og er fortsatt helt fenomenal, men han har allikevel en del å gape over. Det er nok ikke alltid like enkelt, selv om vi er veldig flinke til å samarbeide!

Så som du kanskje skjønner, så er det altså ingen rom for tre stykker i livet vårt når vi har nok med bare oss to. Selv om forholdet er fantastisk til tross for mine psykiske utfordringer, så er fortsatt utfordringene der! Når man sliter psykisk, så er det lett å være egoistisk i kampens hete. Når man får barn, så har man plutselig et levende menneske man må gi all energi og oppmerksomhet til. Jeg er usikker på når jeg klarer å nå det stadiet der jeg bare kan gi opp all energi og oppmerksomhet til noe annet enn utfordringene mine. Jeg vet at jeg kan nå det målet, men problemet mitt er når?.. Da er vi tilbake til den biologiske klokken igjen, jeg vet at om jeg jobber hardt nok, så vil jeg nå målene mine. Men når den tid kommer, vil det da være for sent?

Adopsjon er strengere nå i dag enn da jeg ble adoptert, så hvordan vil det da være når tiden min kanskje er inne? Jeg vet at alder i forhold til adopsjon har forandret seg fra da mine foreldre adopterte, man må rett og slett være innenfor en viss aldersgruppe osv. Noe jeg selvfølgelig har forståelse og respekt for. Men, når jeg faktisk er klar for å få barn, om kroppen min da ikke har mulighet for barn lenger OG adopsjon er for sent på grunn av alder, hva gjør jeg da? Lar vi bare være å skaffe oss barn da eller? Jeg må jo innrømme at drømmen min er ganske simpel. Jeg har kjempe lyst til å bli en mor en dag sammen med den jeg elsker når vi endelig har alt på stell. Jeg har karrieredrømmer, ting jeg ønsker å gjøre før jeg dør osv også, men mitt aller største ønske er å kunne ha en familie med barn og hund, der vi klarer oss godt nok økonomisk i et hjem fylt med kjærlighet! Ganske simpelt; huset eller leiligheten trenger ikke være stor. Bilen, tv'en og møblene trenger ikke være den nyeste modellen. Men kjærligheten, oppmerksomheten og åpenheten, den skal være stor!

Så, kanskje en vakker dag, kanskje på eksakt samme dag en gang i den fjerne fremtid, så sitter barnet mitt og ser på et barnebilde av seg selv og smiler. Slik jeg gjorde den dag i dag.. For jeg håper virkelig at jeg i det hele tatt noen sinne kommer til å få et barn! ❤ 


#Barn #Ønskebarn #BiologiskeKlokke #Adopsjon #Adoptere #Baby #Drømmer #Mål


  • Hover Effect

Noen ganger er 3 et stort tall

  • 06.12.2016 • 15:04

For mange med psykiske lidelser så er det ofte dager, gjerne flere dager / uker / måneder på rad, der man ikke kan sette fingeren på noe positivt. Dagen(e) er grå som stein og føles ut som en i tillegg.. Hard med spisse kanter.. Når det faktisk skjer noe relativt ålreit i disse nedtur periodene, så har disse positive tingene dessverre ingen innflytelse på kropp og sjel. Når dette skjer så får man ofte dårlig samvittighet og føler at man er den mest utakknemlige personen i hele verden, og det verste med hele greia er at man ikke får gjort noe med det heller.. Siden jeg selv sliter veldig med min mentale helse, så har jeg pratet med en del likesinnede opp igjennom årene. Noe av det som gjør meg veldig trist og som gir meg pågangsmot og motivasjon til å informere mer om psykiske lidelser, er at folk blir møtt med tvil i stedet for forståelse. Til og med når man forklarer så godt man kan, er det allikevel folk som "ikke vil" forstå.

"Han / hun har jo så mye bra for seg, hvordan kan dagene være så gråe da?" Det at man har en del bra ting for seg, det er både flott og godt. Men for eksempel en jobb, hvor mye penger man har, status og relasjoner har i ganske mange tilfeller ingenting med psyken å gjøre. Kanskje til en viss grad, men også ikke i det hele tatt. La oss si at du brekker begge armene, også sier jeg "du har jo så mye bra for deg, hvordan kan det gjøre så vondt da?" ...Synes du det var satt på spissen? Om du gjorde det, så synes jeg du skal tenke deg om igjen. For det er nemlig sånn det er! Psykiske lidelser er en fysisk sykdom sa legen min til meg en gang. Jeg ble spurt hvordan jeg hadde hatt det siden sist vi møttes, og jeg sa at jeg hadde hatt det helt ok, "frisk og rask bortsett fra det som foregår oppe i hodet mitt". Da fikk jeg beskjed om at det er lov å kalle seg syk, for man får faktisk fysiske utslag fra det psykiske. Når jeg tenkte meg om, så hadde hun jo helt rett. Jeg skulle sagt at jeg ikke hadde hatt det så bra, at jeg fortsatt er dårlig..

Men til tross for hvor stor prosent det er av folk som sliter psykisk, så er det dessverre fortsatt litt små-tabu i samfunnet. Selv om verden nå i dag forteller deg igjennom media og sosiale medier at det er full forståelse vedrørende psykiske lidelser, så får man fortsatt tvilende kommentarer slengt i ansiktet. Det handler ikke om å være lat, det handler ikke om utakknemlighet eller det å være bortskjemt. Det handler om et sykt menneske som gjør sitt aller beste for å komme seg igjennom dagen, noen ganger time for time.. Disse menneskene ser kanskje "normale" og relativt "fornøyde" ut når du ser dem, men det betyr ikke at det ikke kan være helt motsatt når du ikke ser..


Jeg er nemlig midt oppe i en nedtur periode akkurat nå. Det går veldig opp og ned, noen dager klarer jeg å kjenne på det positive, men som oftest så er dagene veldig grå. Jeg er veldig heldig og utrolig takknemlig ovenfor min kjære flotte samboer, vi prater åpne og ofte om hvordan vi begge har det og gjør det beste ut av dagene. Jeg går til terapi ved Gjøvik DPS poliklinikk, og Cameron er foreløpig med meg inn til timene. Jeg er veldig lykkelig sammen med Cameron og våre to husdyr! Jeg er glad jeg kan gjøre koselige kjæresteting, få delta på familiesammenkomster og henge med venner! Cameron trives på jobben sin, noe som gjør meg glad! Jeg kan nesten ikke vente med å starte studiene som starter allerede i januar 2017! Vi leier en leilighet i sentrum som vi har gjort super koselig til tross for omstendighetene, jeg har førerkort og egen bil! ...Men jeg sliter også veldig psykisk i tillegg!!

Men, dette innlegget er ikke bare negativt og grått ;) I går så skjedde tre kjempe positive ting, tre positive ting jeg faktisk klarte å kjenne en del på! Dette er kanskje små filleting for noen, men for meg er dette tre store og verdifulle ting som jeg er kjempe stolt av.
1: Når jeg ordnet meg på morgenen var jeg mindre "kontroll freak" og stressa enn vanlig til tross for at jeg hadde psykologtime.
2: Jeg kom meg til psykologtimen! Jeg har måtte avlyst tre ganger i november på grunn av at jeg gruet meg i overkant mye og fikk panikk angst, og når jeg da utsetter så er det vanskeligere å komme seg inn igjen i riktig og viktig rutine.
3: Jeg dro til IKEA rett etter timen selv om jeg fortsatt var veldig "on edge" etter psykologtimen.

Så, jeg er super fornøyd og ser litt mer positivt på det å dra til psykologen mer jevnlig igjen framover!



#PsykiskLidelse #PsykiskeLidelser #PsykiskSyke #PsykiskSyk #MentalHelse #Psykolog #DPS #DPSpoliklinikk #Syk #Sjuk #GråDager #Positivitet #PsykiskeLidelserErEnFysiskSykdom


  • Hover Effect

Jeg gleder meg faktisk

  • 25.11.2016 • 14:23

Jeg kan ikke tro at jeg snart skal begynne å studere igjen, etter hele 6 år skal jeg endelig tilbake til skolebenken. Jeg har nå ganske lenge følt at jeg har stått skikkelig fast, jeg har liksom ikke kommet meg noen veg! Tidlig i 2015 snudde livet mitt seg opp ned.. Etter å ha fullført skolen med både grunnskole, vgs-yrkesfag, folkehøgskole og privatskole, for så å jobbe 3 år i parfymeri og etter det noen måneder i drømmejobben; Beauty artist for Urban Decay Cosmetics, skulle jeg visst gå på veggen.. Som jeg har skrevet om tidligere i bloggen så ble jeg jo innlagt på grunn av min psykiske helse, jeg er fortsatt veldig syk, men det går sakte men sikkert fremover. Jeg er i behandling ved DPS poliklinikk her på Gjøvik og er kjempe fornøyd med psykologene som er der og hvordan de jobber / samarbeider sammen med meg.

Siden jeg nå har vært sykemeldt i godt over et år, så er jeg det som samfunnet kaller for "en Naver", dette er normalt noe mange sammenligner med noe negativt, jeg derimot føler det helt motsatte! Jeg har måtte jobbe en del selv, om man ikke skriker høyest så havner man dessverre bakerst i køen, til tross for mine psykiske lidelser har jeg allikevel mast og trengt meg på hos Nav. Men dette har også gitt resultater! Jeg har fått god hjelp fra Nav! Det er jo ikke sånn at jeg liker å være "en Naver", hadde det vært opp til meg skulle jeg ha jobbet i en 100% stilling og eid en egen leilighet eller et hus sammen med samboer, hund og hamster ;) Men alt dette vet jeg vil komme med tiden.

Uansett, jeg har alltid vært veldig åpen, mye for at folk skal vite hvor jeg står hen og hvorfor jeg er som jeg er, og for å få den riktige hjelpen jeg trenger fra profesjonelle fagfolk. Så jeg har hele veien prøvd å være så åpen som mulig med både psykologer og Nav, dette har nå ført til at jeg får fullføre generell studiekompetanse / påbygg. Hadde jeg kunne søkt på videregående med den mentaliteten jeg har den dag i dag, så hadde jeg søkt på noe som kunne ha gitt meg generell studiekompetanse. Dette gjorde jeg altså ikke, jeg fullførte yrkesfag uten påbygg, gikk deretter på folkehøgskole-danselinje (mitt beste år skole-messig) og utdannet meg som hudterapeut ved privatskole. Men jeg angrer absolutt ikke på valgene jeg tok! De erfaringene jeg fikk og alle menneskene jeg møtte ville jeg ikke ha tatt bort for alt i verden!

Men, siden den gamle jobben ikke er noe for meg lenger, så kan jeg nå ta mitt aller første skritt mot en ny og lys fremtid med flere muligheter som passer meg bedre. Misforstå meg rett, jeg elsket den gamle jobben min, men dessverre så klarer ikke min psykiske helse å håndtere den type jobb. Jeg vil faktisk tørre å påstå at jeg var god i jobben min, men bak masken jeg tok på meg hver dag var det helt kaos! Det er mye som har skjedd i livet mitt, og dette har nå fått utslag. Jeg har nok alltid, hele livet siden jeg var barn, hatt noen av diagnosene mine og noen har jeg utviklet på veien, men de fleste har nå fått utslag på grunn av forskjellige hendelser i livet mitt og fordi jeg alltid har holdt alt inne i meg. Men endelig er jeg på riktig spor igjen, og jeg begynner allerede i januar 2017 der målet er å fullføre påbygg. JEG GLEDER MEG FAKTISK! Jeg tar ett skritt av gangen, men fremtiden ser nå mye lysere ut. Det å ha tanker som "etter dette blir det høgskole" er noe jeg ikke har hatt på veldig veldig lenge. Jeg har ikke klart å se noen fremtid, men endelig kan jeg også få drømme igjen!


  • Hover Effect

"Du er jo ikke homofil, du er jo sammen med en gutt / mann"

  • 21.11.2016 • 21:52

"Du er jo ikke homofil / gay, du er jo sammen med Cameron.." Dette er noe jeg får høre ofte når jeg svarer mennesker som spør meg om legningen min. Mange kan også komme med spørsmål som "har du slutta å være homofil / lesbisk? Er den fasen over?.." Det er ikke alltid så greit å forstå, noe jeg kan skjønne. Det var ikke alltid like lett for meg å forstå i oppveksten heller.. Uvitenhet og redsel er noe som skaper homofobi, men du har også de som bare ikke skjønner. Det er vanskelig dette med homofobi, grensa mellom hat og forvirrelse, for det er lett å stemple mennesker som stiller spørsmål ved legningen din. Noen er bare utrolig respektløse, ignorante og uvitende og skulle fått seg en lekse, mens andre trenger bare å få et svar og samtidig bli minnet på at man kan spørre på en annerledes måte for ikke å såre.

Jeg personlig har ikke møtt på så mye homofobi som er rettet mot meg selv, men jeg har dessverre opplevd hat, respektløshet og uvitenhet som er rettet mot andre, spesielt mot menn som liker og er sammen med andre menn. Dette er helt unødvendig, sårene og ikke minst frustrerende!! Respekten og forståelsen ovenfor homofili har jo forandret seg, vi er alle litt mer skolert enn for bare noen tiår siden, også har vi jo alle disse filmene og seriene som tar for seg temaet. Ikke bare er det filmer og serier, vi ser det også på nyhetene, på tv generelt og på sosiale medier, hver sommer arrangeres Gay Pride i Oslo osv osv.. Men til tross for denne forandringen så klarer jeg allikevel å komme over folk som ikke tenker klart og har verdier jeg aldri kan sammenligne meg med.

Men, det er ikke homofobi det skal handle om i dette innlegget. Selv om det er et veldig veldig viktig tema, så er det altså legningen min og reisen jeg tok for å finne meg selv jeg har tenkt til å fortelle litt om denne gangen. Kanskje jeg tar for meg homofobi i et annet innlegg.. Uansett, jeg er nemlig noe man så fint kaller for PANFIL.

På Wikipedia står det:
Panfili eller panseksualitet er å tiltrekkes følelsesmessig og/eller seksuelt av en person uavhengig av vedkommendes biologiske kjønn eller vedkommendes kjønnsidentitet. Dette inkluderer også de personer som ikke faller innenfor den den duale kjønnstenkningen som bifili innebærer. Panfili beskrives noen ganger som egenskapen å kunne elske en person uavhengig av kjønn. En del panfile mener at kjønn ikke har noen betydning for dem. Panfili kommer fra gresk pan som betyr «alle».
Panfile tiltrekkes dog ikke av de utenfor sin egen art (dvs. andre dyr eller ting). Et panfilt menneske tiltrekkes altså av et annet menneske.

Jeg synes denne beskrivelsen var ganske god i forhold til hva jeg føler nå i dag. Jeg har gått igjennom forskjellige perioder i livet der jeg først følte jeg var bifil, så ble jeg 100% lesbisk i en periode, også gikk jeg over til å være bifil igjen. Jeg vil ikke si at disse periodene var falske faser jeg bare måtte komme meg igjennom for å finne mitt heterofile meg igjen. Jeg vil heller ikke si som mange ofte sier til meg; "flere heterofile jenter enn hva vi tror går igjennom slike faser". Jeg vil si at disse "fasene" var 100% ekte for meg da de holdt på!

Jeg vokste opp på Gjøvik, "by'n attmæ Mjøsa" som man enten må ha relasjoner til, bo nærme, eller ha kjørt forbi mer enn én gang for å vite hvor er. Litt artig hvordan samboeren min beskrev Gjøvik her om dagen: "Det er en by med alt man trenger og mer til, passe stor med by-følelse i sentrum, men alle oppfører seg som om man bor i en liten landsby." Der traff han hammeren rett på spikeren! Det er ikke sånn at man kjenner absolutt alle og vet hvem alle er, det er ikke et lite tettsted, men man vet hvem de fleste er og hvem de har i slekta si osv. ;)

Å vokse opp her med forvirra følelser allerede som ung, har vært både på godt og vondt. Mest vondt vil jeg faktisk tørre å si.. Det var et trygt og rolig sted å vokse opp på, gode fritidsaktivitets tilbud og nok unger til å få minst én eller to venner. Men, man har på en måte en uskreven mal man skal følge når man går fra å være lita jente til tenåring. Man skulle ikke skille seg ut. Sånn er det muligens på de fleste steder rundt omkring i landet, men dette er uansett mine erfaringer fra da jeg var ung.

Jeg husker godt hvordan det var da jeg var tenåring, da nysgjerrigheten og lysten etter å få seg en kjæreste vokste seg stor. I det miljøet jeg befant meg i var ikke homofili et stort tema enda. Det var brakt fram i lyset med filmer som Fucking Åmål og sangen TaTu - All The Things She Said, men jeg hadde dessverre følelsen av at det å være "jente som liker jenter" var mer greit enn "gutt som liker gutter". Nettopp på grunn av medier, etterhvert sosiale medier, filmer og sanger som tok for seg dette. Men ordet lesbisk brukte man ikke så ofte. Uansett, mange som kjente meg eller visste hvem jeg var ville nok den gang beskrive meg som utadvent, høylytt og guttegæren. Jeg husker jeg var interessert i gutter, men jeg følte også at noe var galt, derfor følte jeg at jeg måtte finne ut av dette så raskt som mulig. Jeg fikk meg en kjæreste som jeg ikke pratet med hele den uka da vi var sammen, og så slo ei venninne opp for meg da jeg var lei av å være flau.

Samtidig som dette med gutter var spennende, var også tanken på jenter like spennende. Jeg husker jeg kunne føle ting som jeg visste var galt. Når jeg møtte og ble kjent med nye venninner kunne jeg føle en sjelden gang at "shit, hun er så kul", har du noen ganger følt det sånn? Det høres jo helt normalt ut. Men, det var på en måte ikke bare "shit, hun er så kul" det var mer sånn "SHIT, HUN ER SÅ SYKT KUL. WOW" Mer enn en vennlig beundring, mer som en kjærlig beundring. Så, etter mange nedverdigende tanker om hvor unormal jeg var kom jeg fram til at jeg måtte være bifil. Men aldri i verden om jeg skulle si det til noen.. Ikke enda i hvert fall..

Når jeg gikk på ungdomsskolen var det plutselig noen jenter som var eldre enn meg som kom ut av skapet. Det var seriøst som en domino-effekt, plutselig var det veldig mange som var bifile og lesbiske. Når jeg startet på videregående var det bygd opp et lite skeivt-miljø her på Gjøvik, de visste også om andre folk rundt omkring i landet som også var skeive på grunn av en nettside som het Gaysir. Jeg husker at jeg hadde kjempe lyst til å melde meg inn på den nettsiden, og jeg hadde kjempe lyst til å komme meg ut av skapet. Men, jeg var også redd for at folk skulle tro jeg bare ville følge moten. Eller at jeg bare var i en forvirra fase. At det ikke var et seriøst steg ut av skapet. For på et eller annet tidspunkt var det faktisk "inn" å være skeiv. Jeg var også livredd for hva familien min ville tenke. Men, shit au, jeg gikk til ei venninne som gikk i samme klasse som meg på videregående og kom ut av skapet til henne. Hun var også skeiv. Det føltes utrolig deilig, så jeg kom ut til mine nærmeste venner også. Men det holdt for denne gang.. Jeg meldte meg inn på Gaysir etter å ha tatt mitt første skritt ut av skapet, jeg fikk meg et hemmelig lesbisk forhold som ikke varte så lenge, og bare noen få visste om dette.

Jeg flyttet fra Gjøvik til Jessheim, faktisk på grunn av kjærligheten (og fordi jeg var sykt lei av Gjøvik). Jeg var den gang sammen med ungdomskjæresten min, en gutt.. Etter et mislykket hemmelig lesbisk forhold turte jeg ikke å prøve på nytt, jeg var heller ikke sikker på om jeg noen sinne kunne tørre å ha et offentlig lesbisk forhold. Noe som gjorde meg trist. Så jeg gjorde det som var forventet av meg og ble sammen med en gutt. Det forholdet tok slutt ikke så lenge etter at jeg flyttet, men siden jeg hadde fått meg en fast jobb på Jessheim så valgte jeg å fortsatt bo der. På Jessheim åpnet en helt ny dør når det kom til det å være homofil, det var mye mer rom for å være seg selv pluss at det ikke var 2000-tallet lenger, men 2010. Etter å ha slettet Gaysir profilen min så opprettet jeg en ny og fikk meg kjæreste, en jente kjæreste. Denne gangen var det offentlig og jeg var stolt! Heretter så jeg på meg selv som 100% lesbisk! Jeg sendte en felles-melding til alle mine nærmeste venner og familie medlemmer på Facebook der jeg kom ordentlig ut av skapet. Men, etter hvert ble jeg og denne jenta eldre og vi vokste rett og slett fra hverandre, så forholdet tok slutt.

MEN, så skjedde det noe som virkelig skulle forvirre meg. Jeg begynte å få følelse for en gutt igjen. Hva i all verden... Jeg husker jeg datt skikkelig sammen, jeg begynte å tvile på meg selv og følelsene mine. Heldigvis, rundt den samme tiden var da jeg møtte en god venn av meg som fortalte meg om legningen sin. Jeg gikk på månedlige arrangementer på Jessheim for skeive folk, og det var der jeg kom i prat med denne flotte unge mannen. Jeg forklarte han hva jeg følte og at jeg var sykt forvirret. Jeg visste ikke lenger om jeg var hetero, lesbisk eller bifil! Han roet meg ned og sa til meg: "Jeg er ingen av delene jeg heller, jeg er panfil". Han forklarte at kjønn ikke betydde noe for han, at han forelsker seg i personligheten til folk uansett gutt, jente eller transe. Han sa at det som er så flott med bifile er at de setter pris på de jentete og guttete sidene ved en person, både fysisk og psykisk. Mens for han så spilte ikke kjønnet noen rolle, og at for eksempel en transe også kan ha en personlighet han kunne forelske seg i. Alt han sa kunne jeg relatere meg til! Det var en fantastisk herlig følelse, å ha en person sittende foran meg som forklarte meg akkurat hva jeg følte når jeg selv ikke fant ord på det.. Jeg er like takknemlig for den kvelden den dag i dag, noe jeg kommer til å være for resten av livet mitt. Han hjalp meg å finne meg selv!

JO! Jeg kan være homofil selv om jeg er sammen med en gutt / mann <3 Jeg har heller ikke slutta å være homofil, jeg er like homofil den dag i dag. Jeg er panfil og jeg er stolt av det!


  • Hover Effect

Ett år senere..

  • 04.10.2016 • 01:10

Jeg sitter her og tenker, jeg får ikke sove, så jeg går inn på "minnene dine for i dag" på Facebook. Har egentlig hatt en ganske så tung dag i dag også, sånn som for ett år siden. Leste igjennom et innlegg jeg skrev for akkurat ett år siden og står fortsatt for det jeg skrev! Det gjelder like sterkt i dag som det gjorde den gangen, og det var faktisk skikkelig godt å få lese det igjen! Håper dette kan hjelpe noen som er like tankefull som meg akkurat nå denne kalde høstnatta..

Jeg sitter her og tenker, jeg får ikke sove og har hatt en ganske så tung kveld/natt. Når det kommer til personer som sliter med psykiske lidelser så sliter jo alle forskjellig. Vi har forskjellig tankegang, følelsemønster og reaksjonsmønster ut ifra hvem vi er og hva vi har erfart. Men en ting som jeg vet mange som sliter synes er tungt, og som jeg selv synes er veldig tungt, er når personer setter spørsmål ved psyken din.

Det jeg mener med å sette spørsmål ved psyken er f.eks:
-Hun må jo ha det bedre nå siden hun er ute blant folk, hvordan kan det å jobbe være så vanskelig når hun faktisk klarer å være sosial og ute av huset.
-Hun er jo ute og reiser, henger med venner og lignende, ser ut som om hun har nok overskudd og sterk nok psyke spør du meg.
-Hun må slutte å tulle, starte å planlegge framtida og ikke leve så mye i nuet uten å tenke. Hun må starte å se virkeligheten av livet, er ikke rart hun ikke kommer seg videre og ut av dette.

Når man sliter psykisk og i tillegg er sykemeldt pga sykdommen(e), når man faktisk har fått en sykemelding fra en faglært lege. Så er det faktisk alvor. Psykisk psyke er alvor uansett sykemeldt eller ikke, så misforstå meg rett! Men vær så snill og ikke sett spørsmåltegn ved en person som sliter psykisk bare fordi han eller hun klarer å ta seg sammen i offentligheten. Det å gjøre mest mulig koselig, det og faktisk klare å dra ut blant folk er terapi for mange. Det er i hvert fall terapi for meg. Man går som regel til en psykolog eller på et senter eller lignende der man får terapi fra profesjonelle, men alle de timene/dagene man ikke er der, så må man faktisk gjøre en del selv. Det å klare å trosse angst på egen hånd, f.eks sosial angst, det er terapi det!

I min situasjon, sånn jeg har det(!), så ser du meg ute de dagene jeg har det greit. De dagene jeg er med venner eller finner på noe som helst, er de dagene jeg ikke ligger i senga med angstanfall, panikk og dyp depresjon. Noen dager er det og bare våkne opp vanskelig. Det å få beina ut av senga og hodet opp av puta føles virkelig ut som en krig inniblant. Som om man står foran en tiger som ikke kan vente med å sette tenna i deg. Den frykten i hele kroppen, det harde trykket på brystet og de triste vanskelige tankene er uutholdelig! Men de gangene (som jeg setter stor pris på og som jeg er super stolt av) jeg faktisk klarer å ta meg sammen så ser det ut som om ingenting er galt. Noen ganger når jeg er med mine kjære venner så klarer jeg faktisk og ikke føle på sykdommen 100% av tiden, men det betyr ikke at jeg ikke sliter lenger. Det ser kanskje ut som om ting har fikset seg, men psykiske lidelser tar tid. Man må ta tiden til hjelp og gjøre det som er best for en selv.

Så de dagene du ser noen som du vet sliter ute på byen, på ferie osv osv, ikke sett spørsmåltegn ved noe som helst før du har snakket med personen. Før du vet fakta. Mange som sliter sånn som meg skulle ofte ønske vi bare kunne ha brekt en arm eller et bein istedenfor å ha brekt sjela og psyken. Det er enklere å vite perioden et brekt bein trenger å lege seg til det blir frisk, det er ikke like lett med psyken dessverre. Vi skulle virkelig ønske ting var mer konkret, men sånn er det nå altså ikke. Det og ikke vite når man blir frisk kan ofte føles veldig håpløst, så hver så snill og ikke stress en person som sliter mer enn nødvendig. Vi skulle faktisk ønske vi hadde svar på mange av spørsmålene vi ikke har konkrete svar på. Mange blir nok ikke "friske" sånn som man blir etter gips på grunn av brukket arm, men mange klarer å lære seg å leve med sykdommen(e). Bare det er en STOR seier! Vær heller stolt av personen som klarer å jobbe med seg selv. Det er jeg! :)


  • Hover Effect

Linn Michelle heter jeg, men du kan kalle meg Michelle.

  • 09.12.2014 • 11:21

Hei hei! Takk for at du er innom bloggen min!

Navnet er Linn Michelle, men du kan kalle meg Michelle om du vil. Jeg er 1990-modell, er adoptert fra Filippinene og vokst opp og bor på Gjøvik. "Den riktige sia ta Mjøsa", som alle mjøsby-beboere så fint sier. Jeg koser meg i en liten leilighet i sentrum sammen med min kjære, flotte samboer Cameron (som er fra Skottland), vår nydelige hund Freia og sist, og faktisk minst, vår søte lille hamster Elfman. Jeg er utdannet hudterapeut og har fullført makeup-kurs hos Urban Decay Cosmetics, og kan derfor nå kalle meg for Beauty artist. For øyeblikket så venter jeg på å få studere, allerede i januar 2017 starter veien mot generell studiekompetanse. Hadde jeg kunne gått videregående på nytt igjen så hadde jeg absolutt holdt ut i ett år til etter to år med yrkesfag for så å få generell studiekompetanse, dessverre gjorde jeg ikke dette. Men jeg angrer heller ikke et sekund for at jeg gikk på Follo Folkehøgskole v/danselinjen istedenfor! Fram til skolestart så bruker jeg dagene på å trene og ellers kose meg sammen med samboer og dyr, familie og venner. Når 2017 er her kan jeg endelig få jobbe hardt i mot drømmen min, som er å få jobbe med adopsjon.

Jeg er født i august og er det man kan kalle "en typisk løve". Jeg liker godt å finne på ting, alt fra å ta en kaffe med en god venn til å utforske nye spennende ting jeg aldri har gjort før. Jeg elsker å reise, både på små spontane turer og på lange planlagte reiser. Selv om jeg liker at ting skjer, så er jeg like glad i å være plantet godt ned i sofaen sammen med samboer og hund, et pledd, te og en film eller serie. Det å slappe av er deilig, og ikke minst viktig i ny og ne. Humor er noe som er veldig viktig for meg, det er viktig å le! Jeg har det man kaller galgen-humor og svart-humor. Men i tillegg til den "mørke humoren" min så ler jeg like godt av tørre og nerdete vitser. Apropos nerdete, de som kjenner meg godt vil nok kalle meg for en nerd, men jeg liker allikevel å tro at jeg er litt kul for det om. Kjennemerket mitt må vel være hvor lav jeg er, jeg er bare 140cm, men jeg når helt perfekt ned til bakken ;) Må også nevne at jeg er veldig glad i tatoveringer, og har selv 11 stykker.. Jeg har mange forskjellige interesser, noen av de; LotR, serier, film, musikk, makeup, kunst, klær og mote.

Dette er da meg:

og her er den fine samboeren min, Cameron:

...og før du går:

Les gjerne også blogginnlegget mitt "Du er jo ikke homofil, du er jo sammen med en gutt / mann"

Trykk her for å lese innlegget!




  • Hover Effect

Kontakt meg

  • 07.12.2014 • 17:59

Hvis du ønsker å kontakte meg, send meg gjerne en mail på  







  • Hover Effect