GRATULERER SKOTTLAND

  • 30.11.2016 • 18:18

Gratulerer så mye med Saint Andrew's dagen, Skottland!

-Michelle

  • Hover Effect

Hamsteren vår, Elfman

  • 30.11.2016 • 12:29


Jeg og samboeren er heldige eiere av denne lille sjarmøren her.. Elfman er en syrisk hamster, han er født i februar 2016 og er kjøpt i fra dyrebutikken på Strandtorget på Lillehammer. Da vi dro for å sjekke ut hamstere var det ingen tvil om at vi ville ha akkurat han! Da hun som jobbet der viste oss de forskjellige hamsterne måtte hun vekke de siden det var dagtid, altså nattetid for hamstere. Elfman våknet til, glanet bedagelig ut i luften, sniffet nysgjerrig på fingrene hennes når han fikk øye på de, for så å klatre sakte men sikkert opp i hånden hennes. Dette er et flott tegn på en rolig og snill hamster! Hun som jobbet der kunne også en del om de forskjellige rasene, og visste når de var født osv. Dette var veldig viktig for oss siden vi allerede hadde bestemt oss for rase og at vi ikke bare skulle kjøpe oss hamster for å ha han som utstilling. Vi ville ha et kjærlig kjæledyr!



Elfman er en veldig bedagelig og rolig fyr. Han bryr seg ikke om man roter rundt i buret hans, stryker han eller plukker han opp, dette er nok fordi vi gjorde han vandt til dette fra han kom i hus. Etter at han hadde blitt vandt til det nye hjemmet sitt da selvfølgelig.. Da han var ny i hus var han veldig hyperaktiv som hamstere flest, men han var alltid vennlig og kom mer enn gjerne ut av buret og opp i hendene våre. Nå i dag har han allerede roet seg en del ned. Han er veldig glad i tv'en siden den "flasher" forskjellig lys og lager forskjellig lyd hele tiden. Så han kan sitte på fanget å glane på tv'en sammen med oss, noe som er veldig koselig!

Når vi vasker buret hans har han en liten ball han løper rundt inni, siden han er såpass liten så får han ikke lov til å løpe rundt helt fritt. Pluss at han har en lillesøster, hunden vår Freia, som ikke er så liten og ansvarsfull ovenfor stakkars lille Elfman. De har fått hilse på hverandre flere ganger, og det går faktisk bra. Freia er roligere enn normalt men selvfølgelig veldig nysgjerrig og Elfman bryr seg egentlig ikke så mye ;)



Hvorfor navnet Elfman? Fordi Cameron har et band han liker veldig godt, et av favorittbandene hans, som heter Oingo Boingo. De var veldig populære på 80-90'tallet og driver dessverre ikke på lenger. Siden Cameron er en stor fan, introduserte han meg for bandet, og jeg har jammen meg blitt en fan selv.. Vokalisten i dette bandet jobber nå tett sammen med Tim Burton, og om du noen sinne har sett én eller flere av filmene hans har du altså hørt musikk produsert av denne vokalisten. Denne vokalisten heter Danny Elfman og er nemlig en ginger :D



Elfman er ganske vittig! Hver kveld når han våkner til, og vi er hjemme, så setter han seg ved mat skålen sin og glaner ut i stua. (Vi har buret hans i gangen inn mot stua) Han sitter bom stille helt til vi går og henter mat for å helle opp i skålen hans. Han vet hva han vil da, for å si det sånn ;) Vi storkoser oss sammen med Elfman og er kjempe glade for at han kom inn i livet vårt! Han er en søt og super fyr som vi elsker!

-Michelle

  • Hover Effect

UKENS...

  • 29.11.2016 • 14:00
Jeg tenkte jeg skulle begynne å dele ukentlige ting med dere, ting som ukens sang, outfit, produkt osv.. Dette vil være ting som interesserer meg, ting som favorittsanger, favorittplagg, favorittprodukt osv.. Kanskje noe jeg deler vil interessere deg, kanskje jeg legger til enda en sang i favoritt lista di, hvem vet, kanskje jeg til og med kan inspirere deg.. I tillegg til for eksempel ukens produkt, vil jeg også legge til tips og triks som funker for meg, og i tillegg til for eksempel ukens sang kan det hende jeg også slenger med info om artistene / bandet, konsertopplevelser osv. Så, dette blir spennende.. Håper du vil følge meg videre for å sjekke ut "Ukens" hver uke! Hold gjerne pilen over "Om meg" i menyen og trykk på "Følg bloggen" om du selv har en blogg og har lyst til å følge meg :)
 
-Michelle
  • Hover Effect

Julemarked på Maihaugen, Lillehammer

  • 27.11.2016 • 20:32

God kveld! Håper du har hatt en strålende 1. søndag i advent 2016, det har iallefall jeg! Jeg og min kjære tok turen til Maihaugen på Lillehammer for å sjekke ut det årlige julemarkedet som er der. Førsteprioritet var å lete etter noen fine julegaver, men vi tok også turen for å oppleve livet der oppe og for å få kjenne på den herlige julefølelsen. Julefølelsen varmet godt i sjela for å si det sånn, det var super koselig! Mange flotte boder og gamle hus med både ditten og datten. Skikkelig god stemning! Jeg skulle gjerne ha postet våre fine innkjøp, men det går dessverre ikke siden alt av hva vi handlet er julegaver ;)

Men, vi tok da noen flotte bilder der oppe:

Cameron er veldig interessert i fotografi, så han har stort sett med seg kameraet når vi drar på forskjellige eventyr.

Photos by: Cameron Richardson










Hva synes du om bildene? :) -Michelle

  • Hover Effect

På vei til julemarked på Lillehammer

  • 27.11.2016 • 14:30

Hei og god første søndag i advent!  Jeg og min kjære er på vei til julemarked. Julemusikken er på og vi er i ekstase! Jeg bare elsker jula. Mer oppdatering vil komme.. 😊

Hvordan tilbringer du din første søndag i advent 2016?

- En juleglad Michelle

  • Hover Effect

Jeg gleder meg faktisk

  • 25.11.2016 • 14:23

Jeg kan ikke tro at jeg snart skal begynne å studere igjen, etter hele 6 år skal jeg endelig tilbake til skolebenken. Jeg har nå ganske lenge følt at jeg har stått skikkelig fast, jeg har liksom ikke kommet meg noen veg! Tidlig i 2015 snudde livet mitt seg opp ned.. Etter å ha fullført skolen med både grunnskole, vgs-yrkesfag, folkehøgskole og privatskole, for så å jobbe 3 år i parfymeri og etter det noen måneder i drømmejobben; Beauty artist for Urban Decay Cosmetics, skulle jeg visst gå på veggen.. Som jeg har skrevet om tidligere i bloggen så ble jeg jo innlagt på grunn av min psykiske helse, jeg er fortsatt veldig syk, men det går sakte men sikkert fremover. Jeg er i behandling ved DPS poliklinikk her på Gjøvik og er kjempe fornøyd med psykologene som er der og hvordan de jobber / samarbeider sammen med meg.

Siden jeg nå har vært sykemeldt i godt over et år, så er jeg det som samfunnet kaller for "en Naver", dette er normalt noe mange sammenligner med noe negativt, jeg derimot føler det helt motsatte! Jeg har måtte jobbe en del selv, om man ikke skriker høyest så havner man dessverre bakerst i køen, til tross for mine psykiske lidelser har jeg allikevel mast og trengt meg på hos Nav. Men dette har også gitt resultater! Jeg har fått god hjelp fra Nav! Det er jo ikke sånn at jeg liker å være "en Naver", hadde det vært opp til meg skulle jeg ha jobbet i en 100% stilling og eid en egen leilighet eller et hus sammen med samboer, hund og hamster ;) Men alt dette vet jeg vil komme med tiden.

Uansett, jeg har alltid vært veldig åpen, mye for at folk skal vite hvor jeg står hen og hvorfor jeg er som jeg er, og for å få den riktige hjelpen jeg trenger fra profesjonelle fagfolk. Så jeg har hele veien prøvd å være så åpen som mulig med både psykologer og Nav, dette har nå ført til at jeg får fullføre generell studiekompetanse / påbygg. Hadde jeg kunne søkt på videregående med den mentaliteten jeg har den dag i dag, så hadde jeg søkt på noe som kunne ha gitt meg generell studiekompetanse. Dette gjorde jeg altså ikke, jeg fullførte yrkesfag uten påbygg, gikk deretter på folkehøgskole-danselinje (mitt beste år skole-messig) og utdannet meg som hudterapeut ved privatskole. Men jeg angrer absolutt ikke på valgene jeg tok! De erfaringene jeg fikk og alle menneskene jeg møtte ville jeg ikke ha tatt bort for alt i verden!

Men, siden den gamle jobben ikke er noe for meg lenger, så kan jeg nå ta mitt aller første skritt mot en ny og lys fremtid med flere muligheter som passer meg bedre. Misforstå meg rett, jeg elsket den gamle jobben min, men dessverre så klarer ikke min psykiske helse å håndtere den type jobb. Jeg vil faktisk tørre å påstå at jeg var god i jobben min, men bak masken jeg tok på meg hver dag var det helt kaos! Det er mye som har skjedd i livet mitt, og dette har nå fått utslag. Jeg har nok alltid, hele livet siden jeg var barn, hatt noen av diagnosene mine og noen har jeg utviklet på veien, men de fleste har nå fått utslag på grunn av forskjellige hendelser i livet mitt og fordi jeg alltid har holdt alt inne i meg. Men endelig er jeg på riktig spor igjen, og jeg begynner allerede i januar 2017 der målet er å fullføre påbygg. JEG GLEDER MEG FAKTISK! Jeg tar ett skritt av gangen, men fremtiden ser nå mye lysere ut. Det å ha tanker som "etter dette blir det høgskole" er noe jeg ikke har hatt på veldig veldig lenge. Jeg har ikke klart å se noen fremtid, men endelig kan jeg også få drømme igjen!


               -Michelle

  • Hover Effect

PLUKK OPP DRITTEN ETTER BIKKJA DI

  • 23.11.2016 • 13:21

JEG ER SÅ SYKT LEI av bikkjemøkk langs veien, og ikke bare i grøfta men også noen ganger midt på fortauet / turstien!!! Før noen stiller meg spørsmålet; ja jeg er fullt klar over at det også kan være katte bæsj, men som oftest så klarer jeg helt fint å se forskjell. For de som lurer på hvordan; hundemøkk er som oftest større enn kattemøkk, og det er dessverre mye av store klaser rundt omkring. Katter har også en tendens til å grave ned bæsjen sin i jord og sand.. Ikke bare er det uappetittelig å se på når man vandrer langs veien, det kan også være FARLIG. Er du faktisk klar over at bæsjen til hunden din kan være smittebærer av forskjellige sykdommer som for eksempel løs-katter og andre dyr kan få i seg!?? Ikke bare dyr som går løst ute, men også min og andres hunder!!!

Jeg har en valp på snart 5 måneder som dessverre er veldig glad i bæsj, vi jobber hardt med å få henne til å slutte med det, og det går bare bedre og bedre. Det er et ansvar jeg selv har valgt å ta når jeg skaffet meg hund, men det er absolutt ikke et ansvar og måtte se eller tråkke i bæsj når jeg går tur rundt omkring i byen eller på turstier! DET ER DITT ANSVAR Å PLUKKE OPP MØKKA ETTER BIKKJA DI! Selv om man naturlig ser seg for når man går tur, hender det at man tråkker i drit. Det vet jeg at jeg ikke er alene om.

Jeg har selv sett folk både her i sentrum og på turstier som ikke plukker opp etter hunden sin. Så jeg VET at det er mange som bare er for late til å bøye seg ned og strekke ut armen. Det er fullt mulig å glemme bæsje poser, men da går man tilbake og tar det opp når man kommer hjem. Det er ikke rett at andre mennesker som faktisk gidder å gjøre dette må plukke opp andres hunders bæsj. Dere som er for late: SKJERP DERE! Det er nok at andre ville og løse dyr legger fra seg avføring rundt omkring, det får vi ikke gjort noe med. Men DU trenger ikke å være ansvarlig for at hunden din legger igjen drit over alt! Du får blant annet billige og fine bæsje poser med håndtak i dyrebutikker, på Rusta, Clas Ohlson, Europris osv.. Løp og kjøp..
 


-Hilsen lille Freia & sint og oppgitt matmor ;)

  • Hover Effect

"Du er jo ikke homofil, du er jo sammen med en gutt / mann"

  • 21.11.2016 • 21:52


"Du er jo ikke homofil / gay, du er jo sammen med Cameron.." Dette er noe jeg får høre ofte når jeg svarer mennesker som spør meg om legningen min. Mange kan også komme med spørsmål som "har du slutta å være homofil / lesbisk? Er den fasen over?.." Det er ikke alltid så greit å forstå, noe jeg kan skjønne. Det var ikke alltid like lett for meg å forstå i oppveksten heller.. Uvitenhet og redsel er noe som skaper homofobi, men du har også de som bare ikke skjønner. Det er vanskelig dette med homofobi, grensa mellom hat og forvirrelse, for det er lett å stemple mennesker som stiller spørsmål ved legningen din. Noen er bare utrolig respektløse, ignorante og uvitende og skulle fått seg en lekse, mens andre trenger bare å få et svar og samtidig bli minnet på at man kan spørre på en annerledes måte for ikke å såre.

Jeg personlig har ikke møtt på så mye homofobi som er rettet mot meg selv, men jeg har dessverre opplevd hat, respektløshet og uvitenhet som er rettet mot andre, spesielt mot menn som liker og er sammen med andre menn. Dette er helt unødvendig, sårene og ikke minst frustrerende!! Respekten og forståelsen ovenfor homofili har jo forandret seg, vi er alle litt mer skolert enn for bare noen tiår siden, også har vi jo alle disse filmene og seriene som tar for seg temaet. Ikke bare er det filmer og serier, vi ser det også på nyhetene, på tv generelt og på sosiale medier, hver sommer arrangeres Gay Pride i Oslo osv osv.. Men til tross for denne forandringen så klarer jeg allikevel å komme over folk som ikke tenker klart og har verdier jeg aldri kan sammenligne meg med.

Men, det er ikke homofobi det skal handle om i dette innlegget. Selv om det er et veldig veldig viktig tema, så er det altså legningen min og reisen jeg tok for å finne meg selv jeg har tenkt til å fortelle litt om denne gangen. Kanskje jeg tar for meg homofobi i et annet innlegg.. Uansett, jeg er nemlig noe man så fint kaller for PANFIL.

På Wikipedia står det:
Panfili eller panseksualitet er å tiltrekkes følelsesmessig og/eller seksuelt av en person uavhengig av vedkommendes biologiske kjønn eller vedkommendes kjønnsidentitet. Dette inkluderer også de personer som ikke faller innenfor den den duale kjønnstenkningen som bifili innebærer. Panfili beskrives noen ganger som egenskapen å kunne elske en person uavhengig av kjønn. En del panfile mener at kjønn ikke har noen betydning for dem. Panfili kommer fra gresk pan som betyr «alle».
Panfile tiltrekkes dog ikke av de utenfor sin egen art (dvs. andre dyr eller ting). Et panfilt menneske tiltrekkes altså av et annet menneske.

Jeg synes denne beskrivelsen var ganske god i forhold til hva jeg føler nå i dag. Jeg har gått igjennom forskjellige perioder i livet der jeg først følte jeg var bifil, så ble jeg 100% lesbisk i en periode, også gikk jeg over til å være bifil igjen. Jeg vil ikke si at disse periodene var falske faser jeg bare måtte komme meg igjennom for å finne mitt heterofile meg igjen. Jeg vil heller ikke si som mange ofte sier til meg; "flere heterofile jenter enn hva vi tror går igjennom slike faser". Jeg vil si at disse "fasene" var 100% ekte for meg da de holdt på!
 


Jeg vokste opp på Gjøvik, "by'n attmæ Mjøsa" som man enten må ha relasjoner til, bo nærme, eller ha kjørt forbi mer enn én gang for å vite hvor er. Litt artig hvordan samboeren min beskrev Gjøvik her om dagen: "Det er en by med alt man trenger og mer til, passe stor med by-følelse i sentrum, men alle oppfører seg som om man bor i en liten landsby." Der traff han hammeren rett på spikeren! Det er ikke sånn at man kjenner absolutt alle og vet hvem alle er, det er ikke et lite tettsted, men man vet hvem de fleste er og hvem de har i slekta si osv. ;)

Å vokse opp her med forvirra følelser allerede som ung, har vært både på godt og vondt. Mest vondt vil jeg faktisk tørre å si.. Det var et trygt og rolig sted å vokse opp på, gode fritidsaktivitets tilbud og nok unger til å få minst én eller to venner. Men, man har på en måte en uskreven mal man skal følge når man går fra å være lita jente til tenåring. Man skulle ikke skille seg ut. Sånn er det muligens på de fleste steder rundt omkring i landet, men dette er uansett mine erfaringer fra da jeg var ung.
 


Jeg husker godt hvordan det var da jeg var tenåring, da nysgjerrigheten og lysten etter å få seg en kjæreste vokste seg stor. I det miljøet jeg befant meg i var ikke homofili et stort tema enda. Det var brakt fram i lyset med filmer som Fucking Åmål og sangen TaTu - All The Things She Said, men jeg hadde dessverre følelsen av at det å være "jente som liker jenter" var mer greit enn "gutt som liker gutter". Nettopp på grunn av medier, etterhvert sosiale medier, filmer og sanger som tok for seg dette. Men ordet lesbisk brukte man ikke så ofte. Uansett, mange som kjente meg eller visste hvem jeg var ville nok den gang beskrive meg som utadvent, høylytt og guttegæren. Jeg husker jeg var interessert i gutter, men jeg følte også at noe var galt, derfor følte jeg at jeg måtte finne ut av dette så raskt som mulig. Jeg fikk meg en kjæreste som jeg ikke pratet med hele den uka da vi var sammen, og så slo ei venninne opp for meg da jeg var lei av å være flau.

Samtidig som dette med gutter var spennende, var også tanken på jenter like spennende. Jeg husker jeg kunne føle ting som jeg visste var galt. Når jeg møtte og ble kjent med nye venninner kunne jeg føle en sjelden gang at "shit, hun er så kul", har du noen ganger følt det sånn? Det høres jo helt normalt ut. Men, det var på en måte ikke bare "shit, hun er så kul" det var mer sånn "SHIT, HUN ER SÅ SYKT KUL. WOW" Mer enn en vennlig beundring, mer som en kjærlig beundring. Så, etter mange nedverdigende tanker om hvor unormal jeg var kom jeg fram til at jeg måtte være bifil. Men aldri i verden om jeg skulle si det til noen.. Ikke enda i hvert fall..

Når jeg gikk på ungdomsskolen var det plutselig noen jenter som var eldre enn meg som kom ut av skapet. Det var seriøst som en domino-effekt, plutselig var det veldig mange som var bifile og lesbiske. Når jeg startet på videregående var det bygd opp et lite skeivt-miljø her på Gjøvik, de visste også om andre folk rundt omkring i landet som også var skeive på grunn av en nettside som het Gaysir. Jeg husker at jeg hadde kjempe lyst til å melde meg inn på den nettsiden, og jeg hadde kjempe lyst til å komme meg ut av skapet. Men, jeg var også redd for at folk skulle tro jeg bare ville følge moten. Eller at jeg bare var i en forvirra fase. At det ikke var et seriøst steg ut av skapet. For på et eller annet tidspunkt var det faktisk "inn" å være skeiv. Jeg var også livredd for hva familien min ville tenke. Men, shit au, jeg gikk til ei venninne som gikk i samme klasse som meg på videregående og kom ut av skapet til henne. Hun var også skeiv. Det føltes utrolig deilig, så jeg kom ut til mine nærmeste venner også. Men det holdt for denne gang.. Jeg meldte meg inn på Gaysir etter å ha tatt mitt første skritt ut av skapet, jeg fikk meg et hemmelig lesbisk forhold som ikke varte så lenge, og bare noen få visste om dette.
 


Jeg flyttet fra Gjøvik til Jessheim, faktisk på grunn av kjærligheten (og fordi jeg var sykt lei av Gjøvik). Jeg var den gang sammen med ungdomskjæresten min, en gutt.. Etter et mislykket hemmelig lesbisk forhold turte jeg ikke å prøve på nytt, jeg var heller ikke sikker på om jeg noen sinne kunne tørre å ha et offentlig lesbisk forhold. Noe som gjorde meg trist. Så jeg gjorde det som var forventet av meg og ble sammen med en gutt. Det forholdet tok slutt ikke så lenge etter at jeg flyttet, men siden jeg hadde fått meg en fast jobb på Jessheim så valgte jeg å fortsatt bo der. På Jessheim åpnet en helt ny dør når det kom til det å være homofil, det var mye mer rom for å være seg selv pluss at det ikke var 2000-tallet lenger, men 2010. Etter å ha slettet Gaysir profilen min så opprettet jeg en ny og fikk meg kjæreste, en jente kjæreste. Denne gangen var det offentlig og jeg var stolt! Heretter så jeg på meg selv som 100% lesbisk! Jeg sendte en felles-melding til alle mine nærmeste venner og familie medlemmer på Facebook der jeg kom ordentlig ut av skapet. Men, etter hvert ble jeg og denne jenta eldre og vi vokste rett og slett fra hverandre, så forholdet tok slutt.

MEN, så skjedde det noe som virkelig skulle forvirre meg. Jeg begynte å få følelse for en gutt igjen. Hva i all verden... Jeg husker jeg datt skikkelig sammen, jeg begynte å tvile på meg selv og følelsene mine. Heldigvis, rundt den samme tiden var da jeg møtte en god venn av meg som fortalte meg om legningen sin. Jeg gikk på månedlige arrangementer på Jessheim for skeive folk, og det var der jeg kom i prat med denne flotte unge mannen. Jeg forklarte han hva jeg følte og at jeg var sykt forvirret. Jeg visste ikke lenger om jeg var hetero, lesbisk eller bifil! Han roet meg ned og sa til meg: "Jeg er ingen av delene jeg heller, jeg er panfil". Han forklarte at kjønn ikke betydde noe for han, at han forelsker seg i personligheten til folk uansett gutt, jente eller transe. Han sa at det som er så flott med bifile er at de setter pris på de jentete og guttete sidene ved en person, både fysisk og psykisk. Mens for han så spilte ikke kjønnet noen rolle, og at for eksempel en transe også kan ha en personlighet han kunne forelske seg i. Alt han sa kunne jeg relatere meg til! Det var en fantastisk herlig følelse, å ha en person sittende foran meg som forklarte meg akkurat hva jeg følte når jeg selv ikke fant ord på det.. Jeg er like takknemlig for den kvelden den dag i dag, noe jeg kommer til å være for resten av livet mitt. Han hjalp meg å finne meg selv!
 


JO! Jeg kan være homofil selv om jeg er sammen med en gutt / mann <3 Jeg har heller ikke slutta å være homofil, jeg er like homofil den dag i dag. Jeg er panfil og jeg er stolt av det!

-Michelle

  • Hover Effect

Har du også profil på bloglovin'?

  • 21.11.2016 • 04:33

Follow

 

Om du har en bloglovin'-profil og liker konseptet ved bloggen min, følg meg da vel! (Lese om blogg-konsept: Under Kategorier - Om bloggen) Fortell meg gjerne i kommentarfeltet at du har begynt å følge meg, så skal jeg ta meg en titt på bloggen din og følge deg også. Jeg er ganske ny når det kommer til dette med å være "aktiv til å blogge". Jeg har ofte drevet med designet på bloggene jeg har opprettet tidligere, jeg bare elsker å leke meg med HTML og CSS-koder. Problemet var vel at designet var mer spennende å drive med enn det å faktisk skulle blogge jevnlig, så da bare slettet jeg dem når jeg var sånn noenlunde fornøyd.

Uansett, denne bloggen er nå ferdig designet! I mine øyne kan jeg endre og leke meg med designet hele dagen, hver dag, men nå tenkte jeg at jeg faktisk skulle prøve meg på å bruke bloggen til det den er til. Jeg kommer nok til å leke meg litt med designet nå og da uansett, sånn er det bare ;) Men, vi får se hvordan dette blir da, og jeg hadde satt stor pris på om du har lyst til å følge meg. På forhånd takk, dette blir spennende :)

-Michelle

  • Hover Effect

Forandring fryder!

  • 20.11.2016 • 22:02

Min kjære, gode, flotte samboer. Jeg sitter her og ler! Siden du fikset pc'en min for noen dager siden, (min engel, du aner ikke hvor glad jeg er for det), og jeg endelig kan surfe rundt og drive med dataen min igjen, så sitter jeg nå her og ser igjennom gamle bilder. Du vet jeg alltid har elsket utseendet ditt! Jeg tror jeg var mest nervøs når du skulle klippe av deg både hår og skjegg. Så dette har ingenting med det å gjøre. Det er bare helt vanvittig hvor mye du har forandret deg! Jeg føler også at jeg har forandret meg en del, vi ser liksom litt mer "voksne" ut, men du er den som har forandret deg mest altså.

Mye har skjedd på ett år, både når det gjelder utseendet, psykisk og tilværelsen. Livskvaliteten har økt noe enormt etter vi flyttet fra Jessheim til Gjøvik, det er fortsatt opp og nedturer men det føles betydelig mye bedre nå i dag enn i fjor!
 

Jula 2015

 

November 2016

 

 

  • Hover Effect

hits