GODE MINNER FRA INNLEGGELSEN

  • 10.12.2016 • 13:30

Selv om innleggelsen min ved DPS døgnavdeling på Jessheim var veldig tung og vanskelig, så har jeg allikevel mange gode minner fra den tiden. Alle menneskene jeg møtte, diverse koselige og artige hendelser og alle utflukter og turer er noe som jeg alltid vil tenke tilbake på med et smil om munnen. I starten var alt veldig skummelt, det var rett og slett skikkelig fælt! Men etter jeg ble kjent med flere av pasientene, de som jobbet der og de forskjellige rutinene, så var det faktisk ikke så ille lenger. Jeg ble varmere i trøya og begynte å føle meg mer komfortabel med det faktum at jeg faktisk var innlagt på et psykiatrisk sykehus..

I tillegg til samtaler, behandlingsplan, tabletter, obligatoriske oppgaver, eksponering og forskjellige teknikker for å takle ditt og datt, hadde vi også turer, utflukter og koselige stunder. Vi ble på en måte et lite samfunn inni vår egen lille boble. Det som var skummelt var at man kunne bli litt for komfortabel med hele greia, at DPS ble et trygt hjem man ikke ville ta steget ut av. I stedet for å presse seg til og for eksempel gå til butikken uten et angstanfall, så var det bedre og lettere å være inne på døgnavdelingen enten på rommet sitt eller i "miljøet" sammen med andre pasienter..

Men, det gikk seg til etterhvert det også, når man gradvis begynner å bli bittelitt bedre, så forstår man at man må presse hardt og jobbe masse selv! Man forstår bedre hvordan man kan gjøre dette selv og hvordan man kan bruke de som jobber der. Til slutt, når man heller vil være hjemme på perm eller ute på noe annet, da har man kommet langt, det er et veldig godt tegn! Jeg må ærlig innrømme at det å være innlagt var en super tung erfaring, jeg er enda ikke der jeg vil være, men innleggelsen var et lite "spark i rumpa" for å kunne komme meg ut av et dypt svart hull. Nå i dag går det i hvert fall sakte men sikkert framover.

Jeg er glad jeg ble innlagt. For nå har jeg erfaringer, teknikker og en tankegang som er verdt mer enn du aner! Jeg sliter fortsatt, jeg er fortsatt i intensiv terapi, men det å ha en innleggelse i ryggen, det styrker meg personlig svært mye! Til tross for hvor hardt det var, så har jeg som sagt også fine og herlige minner derfra. Her er noen av de:



Vi dro til Amadeus dyrepark en onsdag, siden onsdag var "tur-dag". Det var en kjempe koselig dag med masse latter og glede. Dyr er skikkelig terapi! Det er rart hvordan det å ha kontakt med et dyr gjør så godt i sjela.. Det kan jo være et tips til en tung sommerdag, dra til en dyrepark..




Jeg var innlagt på sommeren, den aller første dagen min var den 01.06.2015. Så det var veldig varmt under oppholdet mitt.. En veldig varm dag så bare måtte vi åpne opp vinduene i storstua, og en fugl kom flaksende inn! Hysteri, latter og et komisk oppdrag ble satt i gang! Pasienter og ansatte prøvde så godt de kunne for å få ut denne stakkars fuglen. Det gikk til slutt, og vi alle fikk noe å smile og le av! Noe som tydeligvis er veldig viktig på et sted som dette, slike opplevelser er lett å ta for gitt :)




Da jeg var innlagt var det en del jenter der rundt min alder. Jeg fikk noen gode vennskap der jeg kunne være meg selv 100%, ingen dømming pluss en veldig god forståelse for alt. Det er lett å dra hverandre ned når begge parter i en relasjon sliter, men noe jeg oppdaget da jeg var innlagt, er at det også kan være lett å bygge hverandre opp! Vi hadde mange koselige kvelder der vi drakk te og pratet både seriøst og useriøst, mens vi flettet håret til hverandre. Skikkelig koselig var det!




Under oppholdet mitt tok jeg også en tatovering. Ikke inne på DPS selvfølgelig ;) men på Studio16tattoo på Jessheim. Den er plassert på siden av venstrelåret mitt og er en Lord of the Rings tatovering. Den har mange forskjellige betydninger, hoved betydningen er jo at det er en LotR tatovering, jeg ELSKER alt som har med LotR å gjøre! Men det er også et minne og en betydning fra tiden inne på sykehuset..




En annen kjempe fin onsdagstur vi dro på var til den Botaniske Hagen i Oslo. Det var en veldig hyggelig dag ute i sol og varme. Det er viktig med frisk luft, det er viktig og ikke stenge seg inne. Jeg føler meg alltid litt lettere psykisk etter å ha tilbrakt noen timer ute i frisk luft.. Det andre bildet helt til høyere er et bilde fra uteområdet / hagen på DPS døgn. Jeg tilbrakte mange timer ute i sola i den hagen. Enten så satt jeg og pratet med en god venn eller hadde samtale med psykolog, eller så slappet jeg av og slikket sol mens jeg sorterte tanker med musikk i ørene.. En av aktivitetstimene som ble utført i DPS hagen er et av favorittminnene mine fra oppholdet, den dagen spilte vi alt fra fotball til badminton og hadde en kjempe artig ute-dag!


Så, der har du altså noen av de gode minnene mine fra innleggelsen min ved DPS døgnavdeling Øvre Romerike :)

-Michelle

#Innleggelse #PsykiatriskSykehus #DPS #Minner #GodeMinner

 

  • Hover Effect

Det har allerede gått 1mnd og 10dager, tiden bare flyr..

  • 10.07.2015 • 23:39

Jeg husker det som om det var bare for 10 minutter siden, jeg husker den rare følelsen. Følelsen av at mange kilo letter fra skuldrene, følelsen av å være letta men samtidig føle at alt bare er håpløst. Man har en svær klump i magen, samtidig som man har sommerfugler der. Man får et bitte lite håp, men man klarer fortsatt ikke å se noe framtid.

Henvendelsen fra psykologen min til DPS døgn avdelingen hadde blitt sendt for ca. to uker siden da jeg satt hos psykologen for å få det endelige svaret. Svar på om jeg hadde fått plass på DPS'n eller ikke, og JEG FIKK PLASS! Jeg fikk tilbud om innleggelse 01.06.15..

Nå har det allerede gått 1mnd og 10dager, men det føles som om det bare har gått et par uker! Tiden bare flyr! Som jeg fortalte i det forrige innlegget, så er jo dette en åpen avdeling. Jeg har med meg både pc og tlf, også drar jeg på perm hver helg. Jeg får lov å møte venner ute så lenge jeg sier ifra når jeg drar og kommer tilbake, og jeg får ha besøk så lenge jeg ikke har noe spesielt på planen min.

Jeg trodde at jeg kom til å skrive mange flere blogginnlegg enn det jeg har gjort, jeg har jo ikke skrevet et eneste ett siden jeg informerte om at jeg kom til å bli lagt inn. Det har rett og slett vært alt for tungt til at jeg har orket å skrive noe som helst, jeg har ikke orket å tenke på noe annet enn problemene mine. Jeg har ikke orket å snakke så mye med mine nærmeste en gang, verken over meldinger, i virkeligheten eller i tlf. Alt har liksom dreid seg om DPS, samtaler, psykologsamtaler og behandlings plan. Eksponering og forskjellige teknikker for å takle ditt og datt. Det å bare skulle være i "miljøet" som det så fint heter har vært vanskelig, det å møte andre pasienter og behandlere..

I det jeg ankom mandag 01.juni, kom jeg inn til en samtale til hun som skulle bli legen min under oppholdet sammen med en av behandlerne som tok meg imot. Under samtalen fikk jeg vite at jeg kom til å få et "mini-team", i det teamet ville det bli to behandlere og hun legen/psykologen, så teamet som skulle jobbe med meg skulle altså bli tre personer pluss meg selv. Jeg syntes umiddelbart det var veldig ekkelt at hun som tok meg imot ikke skulle være med i teamet mitt, det gjorde meg nervøs at jeg måtte åpne meg for to hele personer til. Jeg fikk utdelt rom og fikk omvisning og oversikt over hvordan dagene kom til å se ut..

Det er faste måltider hver dag, tur-dag på onsdager og forskjellige grupper innimellom, grupper som f.eks; aktivitetsgruppe, livsverdigruppe osv. Samtaler kan jeg få når jeg har behov, og jeg har forskjellige kontakter(behandlere) hver dag, en dags og en kveldskontakt. Om en av de i mini-teamet mitt er på jobb, er han eller hun selvfølgelig kontakten min den dagen/kvelden. Med legen/psykologen min er det avtalte tider, sånn som når man går til psykolog til vanlig. Det er også nattevakter der, de ankommer kl.22 hver kveld og drar igjen på morgenen.

Jeg er veldig fornøyd med mini-teamet mitt og jeg har blitt glad i mange andre pasienter som har kommet og gått igjennom oppholdet. Jeg har nettopp fått litt mer overskudd sånn at jeg faktisk orket å skrive et lite innlegg, og jeg håper på å være mye mer aktiv her på bloggen framover. Jeg kommer til å fortelle litt mer om hvordan det var å møte andre pasienter, hvordan behandlings plan, eksponering og forskjellige teknikker fungerer, og hvordan det er for meg å være her generelt. Akkurat nå orker jeg ikke skrive mer enn det jeg fikk gjort. Det er fortsatt veldig tungt, noen dager går det veldig dårlig, men det går på et vis allikevel. Takk til dere som følger meg og som støtter meg, dere er en del av terapien og behandlingen, og vit at jeg er takknemlig!

-Michelle

  • Hover Effect

Dette er veldig skummelt, men nå er det på tide å ta av seg masken...

  • 12.05.2015 • 19:17

Jeg vil ikke gå så fryktelig dypt inn i detaljer, men jeg vil gjerne fortelle omverdenen om hva jeg går igjennom nå for tiden. Mye for at mine venner og bekjente skal være mer klar over hvordan ståa er, sånn at jeg faktisk kan gå rundt som akkurat den jeg er 100% uten og verken skamme meg eller føle meg dum. Noen vil sikkert føle at jeg er alt for privat for en blogg å være, og at jeg bretter ut alt for mye. Noe jeg forstår, for vi er alle forskjellige. Men jeg velger å være såpass åpen fordi dette er, og kommer til å bli, en slags "tilleggs terapi" for meg framover. Jeg velger også å være såpass åpen på grunn av inspirasjon fra et blogginnlegg jeg leste for ca. et år siden. Innlegget handlet om hvordan en jente kom seg igjennom en hverdag med depresjoner og angst, og alt det jeg leste henger fortsatt igjen hos meg og hjelper meg innimellom når ting er vanskelig. Så, hvem vet, kanskje jeg også kan gjøre en forskjell for noen, samtidig som det også kommer til å gjøre godt for min del. Det er både godt og viktig å få ut ting og være åpen og ærlig med seg selv, og i hvilken grad man velger å være åpen er jo opp til hver enkelt person. Det er også viktig å poengtere at alle er forskjellige, og alle sliter på hver sin måte, så dette kommer bare til å handle om min reise og hvordan jeg har det.

De fleste er jo klar over at "en glad og sprudlende person på gata, trenger ikke å ha det bra inni seg i det hele tatt". Det er nettopp akkurat sånn det er for min del. De fleste kjenner meg som en stødig, selvsikker, glad, sprudlende, bestemt, snill, artig og påståelig liten sak. Jeg er jo alt det der, men jeg har også sider ved meg selv som er helt motsatt. Jeg er også deprimert, ekstremt selvkritisk, har angst og panikk, sliter innimellom med å engasjere meg i ting og mennesker som før gjorde meg glad, og har til tider fryktelig vanskeligheter med å bestemme meg for noe som helst. Det å miste kontroll er mitt største mareritt, samtidig som jeg mister kontroll store deler av tiden. Dette er jo selvfølgelig noe som har gjort hverdagen min veldig vanskelig, jeg har helt fra jeg var liten måtte "ta på meg en maske" for å være en perfekt versjon av meg selv. Maska har innimellom falt litt av i humper og svinger, der jeg har for noen enten "utagert" eller oppført meg rart og uforståelig. Men, nå er det nok, nå tar jeg av meg den maska for godt og står fram: Jeg lider av psykiske lidelser og jeg vil lære meg å leve med det og jobbe med det, sånn at jeg kan være den riktige versjonen av meg selv. Den versjonen jeg fortjener å være! En flott versjon av meg selv på alle måter!

Mange av mine venner, familie og bekjente vet at livet mitt har gått en del oppover idet siste, og det har det også. Jeg fikk for en liten stund siden ny jobb som Beauty artist for Urban Decay Cosmetics / avdeling Oslo City, og jeg elsker virkelig jobben min! Jeg bor i den søte lille leiligheten min og har herlige venner og en familie jeg elsker. Ting har jo sett ganske bra ut utad, men i virkeligheten bare delvis. Inni meg har det jo vært helt kaos, noe som gjorde at jeg valgte å starte en prosess hos psykolog. Det å "grave i møkka" virket veldig logisk nå som alt så ut til å gå riktig vei, det er jo ting jeg aldri har snakket om som jeg trenger å bearbeide. Så da tenkte jeg at siden livet smiler, så er dette et perfekt tidspunkt å ta tak i livet. Det er jo normalt å få en eller annen reaksjon i en sånn oppstartsfase hos psykolog, og min reaksjon endte opp med å bli ganske alvorlig. Jeg mistet meg selv mer enn noen gang, og jeg mistet alle fornuftige, rasjonelle tanker og følelser. Ting ble såpass alvorlig at jeg ble sykemeldt med umiddelbar virkning. Så, nå setter jeg alt "på vent" for å starte på nytt igjen, sånn som min kjære eks samboer sier; det er akkurat som om man bygger lego helt feil over lang lang tid, og når man ser dette ikke går lenger så må man rive hele greia å starte på nytt igjen.

Så for å starte på nytt, så valgte jeg å bli innlagt. Jeg vil bli lagt inn på en åpen avdeling i nærheten av der jeg bor, der er det psykologer og leger, og andre mennesker som sliter sånn som meg. Dagene vil gå ut på samtaler, noen ganger gruppesamtaler, utflukter og sosialt samvær. Det er en åpen avdeling, så det er ikke like strengt som i en lukket avdeling. Jeg vil få mitt eget rom, samtidig som det er både et fellesarealet, et treningsrom og en flott hage der. Jeg får også lov å ha med meg både pc, mobil osv. Familie og venner vil kunne få besøke meg når som helst på dagen, og jeg får også lov til å dra hjem innimellom med avtale imellom meg og psykologene/legene. Så muligheten for å f.eks. få dra på hytta en langhelg, eller rett og slett få sove hjemme er også der. Jeg får også dra ut for en kaffe, eller på middag/bursdag hos venner og familie, så lenge psykologene og legene har en viss oversikt og avtale sammen med meg. Mine aller nærmeste vet allerede om dette, og jeg har et kjempe fint støtteapparat rundt meg. Sjefen min på Urban Decay er helt fantastisk, og min kjære eks samboer er ubeskrivelig! Mine aller nærmeste er grunnen og inspirasjonen for at jeg vil gjøre dette, i tillegg til at jeg fortjener dette her! Alle fortjener å ha det bra og få støtte igjennom tunge tider, ALDRI vær redd for å søke hjelp, for hjelpen er der! Det kan jeg virkelig skrive under på! Det og legges inn for bare noen uker siden var helt uaktuelt og kjempe flaut! Det var absolutt ikke et alternativ en gang! Men etter jeg turte å spørre om hjelp og åpne meg, ser jeg etter alle disse årene at jeg også fortjener hjelp.

Under denne reisen kommer jeg til å blogge ganske så overfladisk om hvordan det er å være der. Hvordan det er for meg å være innlagt. Jeg vil ikke tråkke noen på tærne, og det er jo ganske tunge temaer, det er jo også begrenset om hvor åpen jeg har lyst til å være, så derfor vil jeg skrive ganske så overfladisk. Det vil være både koselige innlegg der jeg legger ut typiske hverdagslige ting, som f.eks. utflukter, koselige bilder av besøk osv. Men også litt om hvordan jeg takler og synes at dette er/kommer til å bli. Som jeg nevnte helt i starten av dette blogginnlegget, så har jeg et ønske om å kanskje hjelpe noen som det blogginnlegget hjalp meg den gangen. Dette vil absolutt ikke være noe for alle og en hver, for noen vil dette være helt uinteressant, og for noen kanskje alt for tungt eller bare frustrerende, det er jeg fult klar over. Men, for de som har lyst til å følge meg på reisen og som synes dette er interessant, så gleder jeg meg til å ha dere med videre. Dette blir en tung reise, men også et fantastisk stort skritt i riktig retning. Jeg både gleder og gruer meg! 

-Michelle

  • Hover Effect

hits