linnmichelles.blogg.no -

  • Hover Effect
  • "Du er jo ikke homofil, du er jo sammen med en gutt / mann"

    21.11.2016 kl. 21:52


    "Du er jo ikke homofil / gay, du er jo sammen med Cameron.." Dette er noe jeg får høre ofte når jeg svarer mennesker som spør meg om legningen min. Mange kan også komme med spørsmål som "har du slutta å være homofil / lesbisk? Er den fasen over?.." Det er ikke alltid så greit å forstå, noe jeg kan skjønne. Det var ikke alltid like lett for meg å forstå i oppveksten heller.. Uvitenhet og redsel er noe som skaper homofobi, men du har også de som bare ikke skjønner. Det er vanskelig dette med homofobi, grensa mellom hat og forvirrelse, for det er lett å stemple mennesker som stiller spørsmål ved legningen din. Noen er bare utrolig respektløse, ignorante og uvitende og skulle fått seg en lekse, mens andre trenger bare å få et svar og samtidig bli minnet på at man kan spørre på en annerledes måte for ikke å såre.

    Jeg personlig har ikke møtt på så mye homofobi som er rettet mot meg selv, men jeg har dessverre opplevd hat, respektløshet og uvitenhet som er rettet mot andre, spesielt mot menn som liker og er sammen med andre menn. Dette er helt unødvendig, sårene og ikke minst frustrerende!! Respekten og forståelsen ovenfor homofili har jo forandret seg, vi er alle litt mer skolert enn for bare noen tiår siden, også har vi jo alle disse filmene og seriene som tar for seg temaet. Ikke bare er det filmer og serier, vi ser det også på nyhetene, på tv generelt og på sosiale medier, hver sommer arrangeres Gay Pride i Oslo osv osv.. Men til tross for denne forandringen så klarer jeg allikevel å komme over folk som ikke tenker klart og har verdier jeg aldri kan sammenligne meg med.

    Men, det er ikke homofobi det skal handle om i dette innlegget. Selv om det er et veldig veldig viktig tema, så er det altså legningen min og reisen jeg tok for å finne meg selv jeg har tenkt til å fortelle litt om denne gangen. Kanskje jeg tar for meg homofobi i et annet innlegg.. Uansett, jeg er nemlig noe man så fint kaller for PANFIL.

    På Wikipedia står det:
    Panfili eller panseksualitet er å tiltrekkes følelsesmessig og/eller seksuelt av en person uavhengig av vedkommendes biologiske kjønn eller vedkommendes kjønnsidentitet. Dette inkluderer også de personer som ikke faller innenfor den den duale kjønnstenkningen som bifili innebærer. Panfili beskrives noen ganger som egenskapen å kunne elske en person uavhengig av kjønn. En del panfile mener at kjønn ikke har noen betydning for dem. Panfili kommer fra gresk pan som betyr «alle».
    Panfile tiltrekkes dog ikke av de utenfor sin egen art (dvs. andre dyr eller ting). Et panfilt menneske tiltrekkes altså av et annet menneske.

    Jeg synes denne beskrivelsen var ganske god i forhold til hva jeg føler nå i dag. Jeg har gått igjennom forskjellige perioder i livet der jeg først følte jeg var bifil, så ble jeg 100% lesbisk i en periode, også gikk jeg over til å være bifil igjen. Jeg vil ikke si at disse periodene var falske faser jeg bare måtte komme meg igjennom for å finne mitt heterofile meg igjen. Jeg vil heller ikke si som mange ofte sier til meg; "flere heterofile jenter enn hva vi tror går igjennom slike faser". Jeg vil si at disse "fasene" var 100% ekte for meg da de holdt på!
     


    Jeg vokste opp på Gjøvik, "by'n attmæ Mjøsa" som man enten må ha relasjoner til, bo nærme, eller ha kjørt forbi mer enn én gang for å vite hvor er. Litt artig hvordan samboeren min beskrev Gjøvik her om dagen: "Det er en by med alt man trenger og mer til, passe stor med by-følelse i sentrum, men alle oppfører seg som om man bor i en liten landsby." Der traff han hammeren rett på spikeren! Det er ikke sånn at man kjenner absolutt alle og vet hvem alle er, det er ikke et lite tettsted, men man vet hvem de fleste er og hvem de har i slekta si osv. ;)

    Å vokse opp her med forvirra følelser allerede som ung, har vært både på godt og vondt. Mest vondt vil jeg faktisk tørre å si.. Det var et trygt og rolig sted å vokse opp på, gode fritidsaktivitets tilbud og nok unger til å få minst én eller to venner. Men, man har på en måte en uskreven mal man skal følge når man går fra å være lita jente til tenåring. Man skulle ikke skille seg ut. Sånn er det muligens på de fleste steder rundt omkring i landet, men dette er uansett mine erfaringer fra da jeg var ung.
     


    Jeg husker godt hvordan det var da jeg var tenåring, da nysgjerrigheten og lysten etter å få seg en kjæreste vokste seg stor. I det miljøet jeg befant meg i var ikke homofili et stort tema enda. Det var brakt fram i lyset med filmer som Fucking Åmål og sangen TaTu - All The Things She Said, men jeg hadde dessverre følelsen av at det å være "jente som liker jenter" var mer greit enn "gutt som liker gutter". Nettopp på grunn av medier, etterhvert sosiale medier, filmer og sanger som tok for seg dette. Men ordet lesbisk brukte man ikke så ofte. Uansett, mange som kjente meg eller visste hvem jeg var ville nok den gang beskrive meg som utadvent, høylytt og guttegæren. Jeg husker jeg var interessert i gutter, men jeg følte også at noe var galt, derfor følte jeg at jeg måtte finne ut av dette så raskt som mulig. Jeg fikk meg en kjæreste som jeg ikke pratet med hele den uka da vi var sammen, og så slo ei venninne opp for meg da jeg var lei av å være flau.

    Samtidig som dette med gutter var spennende, var også tanken på jenter like spennende. Jeg husker jeg kunne føle ting som jeg visste var galt. Når jeg møtte og ble kjent med nye venninner kunne jeg føle en sjelden gang at "shit, hun er så kul", har du noen ganger følt det sånn? Det høres jo helt normalt ut. Men, det var på en måte ikke bare "shit, hun er så kul" det var mer sånn "SHIT, HUN ER SÅ SYKT KUL. WOW" Mer enn en vennlig beundring, mer som en kjærlig beundring. Så, etter mange nedverdigende tanker om hvor unormal jeg var kom jeg fram til at jeg måtte være bifil. Men aldri i verden om jeg skulle si det til noen.. Ikke enda i hvert fall..

    Når jeg gikk på ungdomsskolen var det plutselig noen jenter som var eldre enn meg som kom ut av skapet. Det var seriøst som en domino-effekt, plutselig var det veldig mange som var bifile og lesbiske. Når jeg startet på videregående var det bygd opp et lite skeivt-miljø her på Gjøvik, de visste også om andre folk rundt omkring i landet som også var skeive på grunn av en nettside som het Gaysir. Jeg husker at jeg hadde kjempe lyst til å melde meg inn på den nettsiden, og jeg hadde kjempe lyst til å komme meg ut av skapet. Men, jeg var også redd for at folk skulle tro jeg bare ville følge moten. Eller at jeg bare var i en forvirra fase. At det ikke var et seriøst steg ut av skapet. For på et eller annet tidspunkt var det faktisk "inn" å være skeiv. Jeg var også livredd for hva familien min ville tenke. Men, shit au, jeg gikk til ei venninne som gikk i samme klasse som meg på videregående og kom ut av skapet til henne. Hun var også skeiv. Det føltes utrolig deilig, så jeg kom ut til mine nærmeste venner også. Men det holdt for denne gang.. Jeg meldte meg inn på Gaysir etter å ha tatt mitt første skritt ut av skapet, jeg fikk meg et hemmelig lesbisk forhold som ikke varte så lenge, og bare noen få visste om dette.
     


    Jeg flyttet fra Gjøvik til Jessheim, faktisk på grunn av kjærligheten (og fordi jeg var sykt lei av Gjøvik). Jeg var den gang sammen med ungdomskjæresten min, en gutt.. Etter et mislykket hemmelig lesbisk forhold turte jeg ikke å prøve på nytt, jeg var heller ikke sikker på om jeg noen sinne kunne tørre å ha et offentlig lesbisk forhold. Noe som gjorde meg trist. Så jeg gjorde det som var forventet av meg og ble sammen med en gutt. Det forholdet tok slutt ikke så lenge etter at jeg flyttet, men siden jeg hadde fått meg en fast jobb på Jessheim så valgte jeg å fortsatt bo der. På Jessheim åpnet en helt ny dør når det kom til det å være homofil, det var mye mer rom for å være seg selv pluss at det ikke var 2000-tallet lenger, men 2010. Etter å ha slettet Gaysir profilen min så opprettet jeg en ny og fikk meg kjæreste, en jente kjæreste. Denne gangen var det offentlig og jeg var stolt! Heretter så jeg på meg selv som 100% lesbisk! Jeg sendte en felles-melding til alle mine nærmeste venner og familie medlemmer på Facebook der jeg kom ordentlig ut av skapet. Men, etter hvert ble jeg og denne jenta eldre og vi vokste rett og slett fra hverandre, så forholdet tok slutt.

    MEN, så skjedde det noe som virkelig skulle forvirre meg. Jeg begynte å få følelse for en gutt igjen. Hva i all verden... Jeg husker jeg datt skikkelig sammen, jeg begynte å tvile på meg selv og følelsene mine. Heldigvis, rundt den samme tiden var da jeg møtte en god venn av meg som fortalte meg om legningen sin. Jeg gikk på månedlige arrangementer på Jessheim for skeive folk, og det var der jeg kom i prat med denne flotte unge mannen. Jeg forklarte han hva jeg følte og at jeg var sykt forvirret. Jeg visste ikke lenger om jeg var hetero, lesbisk eller bifil! Han roet meg ned og sa til meg: "Jeg er ingen av delene jeg heller, jeg er panfil". Han forklarte at kjønn ikke betydde noe for han, at han forelsker seg i personligheten til folk uansett gutt, jente eller transe. Han sa at det som er så flott med bifile er at de setter pris på de jentete og guttete sidene ved en person, både fysisk og psykisk. Mens for han så spilte ikke kjønnet noen rolle, og at for eksempel en transe også kan ha en personlighet han kunne forelske seg i. Alt han sa kunne jeg relatere meg til! Det var en fantastisk herlig følelse, å ha en person sittende foran meg som forklarte meg akkurat hva jeg følte når jeg selv ikke fant ord på det.. Jeg er like takknemlig for den kvelden den dag i dag, noe jeg kommer til å være for resten av livet mitt. Han hjalp meg å finne meg selv!
     


    JO! Jeg kan være homofil selv om jeg er sammen med en gutt / mann <3 Jeg har heller ikke slutta å være homofil, jeg er like homofil den dag i dag. Jeg er panfil og jeg er stolt av det!

    -Michelle

    5 kommentarer

    Victoria Larsen

    21.11.2016 kl. 22:07
    Veldig bra skrevet! :-D

    Linn Michelle

    05.12.2016 kl. 03:02
    Victoria Larsen: Tusen takk :D

    Camilla

    21.11.2016 kl. 23:57
    Fantastisk ❤ flott skrevet kjære du 😊

    Linn Michelle

    05.12.2016 kl. 03:02
    Camilla: Tusen takk <3

    Stian

    16.02.2017 kl. 08:46
    En veldig interessant read. -Fra en som kjente deg litt for mange år siden :)

    Skriv en ny kommentar

    hits