linnmichelles.blogg.no -

  • Hover Effect
  • Ett år senere..

    04.10.2016 kl. 01:10

    Jeg sitter her og tenker, jeg får ikke sove, så jeg går inn på "minnene dine for i dag" på Facebook. Har egentlig hatt en ganske så tung dag i dag også, sånn som for ett år siden. Leste igjennom et innlegg jeg skrev for akkurat ett år siden og står fortsatt for det jeg skrev! Det gjelder like sterkt i dag som det gjorde den gangen, og det var faktisk skikkelig godt å få lese det igjen! Håper dette kan hjelpe noen som er like tankefull som meg akkurat nå denne kalde høstnatta..


    Jeg sitter her og tenker, jeg får ikke sove og har hatt en ganske så tung kveld/natt. Når det kommer til personer som sliter med psykiske lidelser så sliter jo alle forskjellig. Vi har forskjellig tankegang, følelsemønster og reaksjonsmønster ut ifra hvem vi er og hva vi har erfart. Men en ting som jeg vet mange som sliter synes er tungt, og som jeg selv synes er veldig tungt, er når personer setter spørsmål ved psyken din.

    Det jeg mener med å sette spørsmål ved psyken er f.eks:
    -Hun må jo ha det bedre nå siden hun er ute blant folk, hvordan kan det å jobbe være så vanskelig når hun faktisk klarer å være sosial og ute av huset.
    -Hun er jo ute og reiser, henger med venner og lignende, ser ut som om hun har nok overskudd og sterk nok psyke spør du meg.
    -Hun må slutte å tulle, starte å planlegge framtida og ikke leve så mye i nuet uten å tenke. Hun må starte å se virkeligheten av livet, er ikke rart hun ikke kommer seg videre og ut av dette.

    Når man sliter psykisk og i tillegg er sykemeldt pga sykdommen(e), når man faktisk har fått en sykemelding fra en faglært lege. Så er det faktisk alvor. Psykisk psyke er alvor uansett sykemeldt eller ikke, så misforstå meg rett! Men vær så snill og ikke sett spørsmåltegn ved en person som sliter psykisk bare fordi han eller hun klarer å ta seg sammen i offentligheten. Det å gjøre mest mulig koselig, det og faktisk klare å dra ut blant folk er terapi for mange. Det er i hvert fall terapi for meg. Man går som regel til en psykolog eller på et senter eller lignende der man får terapi fra profesjonelle, men alle de timene/dagene man ikke er der, så må man faktisk gjøre en del selv. Det å klare å trosse angst på egen hånd, f.eks sosial angst, det er terapi det!

    I min situasjon, sånn jeg har det(!), så ser du meg ute de dagene jeg har det greit. De dagene jeg er med venner eller finner på noe som helst, er de dagene jeg ikke ligger i senga med angstanfall, panikk og dyp depresjon. Noen dager er det og bare våkne opp vanskelig. Det å få beina ut av senga og hodet opp av puta føles virkelig ut som en krig inniblant. Som om man står foran en tiger som ikke kan vente med å sette tenna i deg. Den frykten i hele kroppen, det harde trykket på brystet og de triste vanskelige tankene er uutholdelig! Men de gangene (som jeg setter stor pris på og som jeg er super stolt av) jeg faktisk klarer å ta meg sammen så ser det ut som om ingenting er galt. Noen ganger når jeg er med mine kjære venner så klarer jeg faktisk og ikke føle på sykdommen 100% av tiden, men det betyr ikke at jeg ikke sliter lenger. Det ser kanskje ut som om ting har fikset seg, men psykiske lidelser tar tid. Man må ta tiden til hjelp og gjøre det som er best for en selv.

    Så de dagene du ser noen som du vet sliter ute på byen, på ferie osv osv, ikke sett spørsmåltegn ved noe som helst før du har snakket med personen. Før du vet fakta. Mange som sliter sånn som meg skulle ofte ønske vi bare kunne ha brekt en arm eller et bein istedenfor å ha brekt sjela og psyken. Det er enklere å vite perioden et brekt bein trenger å lege seg til det blir frisk, det er ikke like lett med psyken dessverre. Vi skulle virkelig ønske ting var mer konkret, men sånn er det nå altså ikke. Det og ikke vite når man blir frisk kan ofte føles veldig håpløst, så hver så snill og ikke stress en person som sliter mer enn nødvendig. Vi skulle faktisk ønske vi hadde svar på mange av spørsmålene vi ikke har konkrete svar på. Mange blir nok ikke "friske" sånn som man blir etter gips på grunn av brukket arm, men mange klarer å lære seg å leve med sykdommen(e). Bare det er en STOR seier! Vær heller stolt av personen som klarer å jobbe med seg selv. Det er jeg! :)

    -Michelle

    6 kommentarer

    Camilla

    04.10.2016 kl. 10:16

    Linn Michelle

    05.12.2016 kl. 03:01
    Camilla: <3

    Marte

    04.10.2016 kl. 11:41
    💙💚💛💜

    Linn Michelle

    05.12.2016 kl. 03:01
    Marte: <3<3<3<3

    bipolar2pappa

    04.10.2016 kl. 14:14
    Nydelig skrevet vennen :-)

    Linn Michelle

    05.12.2016 kl. 03:00
    bipolar2pappa: Tusen takk kjære deg :)

    Skriv en ny kommentar

    hits