linnmichelles.blogg.no -

  • Hover Effect
  • Dette er veldig skummelt, men nå er det på tide å ta av seg masken...

    12.05.2015 kl. 19:17

    Jeg vil ikke gå så fryktelig dypt inn i detaljer, men jeg vil gjerne fortelle omverdenen om hva jeg går igjennom nå for tiden. Mye for at mine venner og bekjente skal være mer klar over hvordan ståa er, sånn at jeg faktisk kan gå rundt som akkurat den jeg er 100% uten og verken skamme meg eller føle meg dum. Noen vil sikkert føle at jeg er alt for privat for en blogg å være, og at jeg bretter ut alt for mye. Noe jeg forstår, for vi er alle forskjellige. Men jeg velger å være såpass åpen fordi dette er, og kommer til å bli, en slags "tilleggs terapi" for meg framover. Jeg velger også å være såpass åpen på grunn av inspirasjon fra et blogginnlegg jeg leste for ca. et år siden. Innlegget handlet om hvordan en jente kom seg igjennom en hverdag med depresjoner og angst, og alt det jeg leste henger fortsatt igjen hos meg og hjelper meg innimellom når ting er vanskelig. Så, hvem vet, kanskje jeg også kan gjøre en forskjell for noen, samtidig som det også kommer til å gjøre godt for min del. Det er både godt og viktig å få ut ting og være åpen og ærlig med seg selv, og i hvilken grad man velger å være åpen er jo opp til hver enkelt person. Det er også viktig å poengtere at alle er forskjellige, og alle sliter på hver sin måte, så dette kommer bare til å handle om min reise og hvordan jeg har det.

    De fleste er jo klar over at "en glad og sprudlende person på gata, trenger ikke å ha det bra inni seg i det hele tatt". Det er nettopp akkurat sånn det er for min del. De fleste kjenner meg som en stødig, selvsikker, glad, sprudlende, bestemt, snill, artig og påståelig liten sak. Jeg er jo alt det der, men jeg har også sider ved meg selv som er helt motsatt. Jeg er også deprimert, ekstremt selvkritisk, har angst og panikk, sliter innimellom med å engasjere meg i ting og mennesker som før gjorde meg glad, og har til tider fryktelig vanskeligheter med å bestemme meg for noe som helst. Det å miste kontroll er mitt største mareritt, samtidig som jeg mister kontroll store deler av tiden. Dette er jo selvfølgelig noe som har gjort hverdagen min veldig vanskelig, jeg har helt fra jeg var liten måtte "ta på meg en maske" for å være en perfekt versjon av meg selv. Maska har innimellom falt litt av i humper og svinger, der jeg har for noen enten "utagert" eller oppført meg rart og uforståelig. Men, nå er det nok, nå tar jeg av meg den maska for godt og står fram: Jeg lider av psykiske lidelser og jeg vil lære meg å leve med det og jobbe med det, sånn at jeg kan være den riktige versjonen av meg selv. Den versjonen jeg fortjener å være! En flott versjon av meg selv på alle måter!

    Mange av mine venner, familie og bekjente vet at livet mitt har gått en del oppover idet siste, og det har det også. Jeg fikk for en liten stund siden ny jobb som Beauty artist for Urban Decay Cosmetics / avdeling Oslo City, og jeg elsker virkelig jobben min! Jeg bor i den søte lille leiligheten min og har herlige venner og en familie jeg elsker. Ting har jo sett ganske bra ut utad, men i virkeligheten bare delvis. Inni meg har det jo vært helt kaos, noe som gjorde at jeg valgte å starte en prosess hos psykolog. Det å "grave i møkka" virket veldig logisk nå som alt så ut til å gå riktig vei, det er jo ting jeg aldri har snakket om som jeg trenger å bearbeide. Så da tenkte jeg at siden livet smiler, så er dette et perfekt tidspunkt å ta tak i livet. Det er jo normalt å få en eller annen reaksjon i en sånn oppstartsfase hos psykolog, og min reaksjon endte opp med å bli ganske alvorlig. Jeg mistet meg selv mer enn noen gang, og jeg mistet alle fornuftige, rasjonelle tanker og følelser. Ting ble såpass alvorlig at jeg ble sykemeldt med umiddelbar virkning. Så, nå setter jeg alt "på vent" for å starte på nytt igjen, sånn som min kjære eks samboer sier; det er akkurat som om man bygger lego helt feil over lang lang tid, og når man ser dette ikke går lenger så må man rive hele greia å starte på nytt igjen.

    Så for å starte på nytt, så valgte jeg å bli innlagt. Jeg vil bli lagt inn på en åpen avdeling i nærheten av der jeg bor, der er det psykologer og leger, og andre mennesker som sliter sånn som meg. Dagene vil gå ut på samtaler, noen ganger gruppesamtaler, utflukter og sosialt samvær. Det er en åpen avdeling, så det er ikke like strengt som i en lukket avdeling. Jeg vil få mitt eget rom, samtidig som det er både et fellesarealet, et treningsrom og en flott hage der. Jeg får også lov å ha med meg både pc, mobil osv. Familie og venner vil kunne få besøke meg når som helst på dagen, og jeg får også lov til å dra hjem innimellom med avtale imellom meg og psykologene/legene. Så muligheten for å f.eks. få dra på hytta en langhelg, eller rett og slett få sove hjemme er også der. Jeg får også dra ut for en kaffe, eller på middag/bursdag hos venner og familie, så lenge psykologene og legene har en viss oversikt og avtale sammen med meg. Mine aller nærmeste vet allerede om dette, og jeg har et kjempe fint støtteapparat rundt meg. Sjefen min på Urban Decay er helt fantastisk, og min kjære eks samboer er ubeskrivelig! Mine aller nærmeste er grunnen og inspirasjonen for at jeg vil gjøre dette, i tillegg til at jeg fortjener dette her! Alle fortjener å ha det bra og få støtte igjennom tunge tider, ALDRI vær redd for å søke hjelp, for hjelpen er der! Det kan jeg virkelig skrive under på! Det og legges inn for bare noen uker siden var helt uaktuelt og kjempe flaut! Det var absolutt ikke et alternativ en gang! Men etter jeg turte å spørre om hjelp og åpne meg, ser jeg etter alle disse årene at jeg også fortjener hjelp.

    Under denne reisen kommer jeg til å blogge ganske så overfladisk om hvordan det er å være der. Hvordan det er for meg å være innlagt. Jeg vil ikke tråkke noen på tærne, og det er jo ganske tunge temaer, det er jo også begrenset om hvor åpen jeg har lyst til å være, så derfor vil jeg skrive ganske så overfladisk. Det vil være både koselige innlegg der jeg legger ut typiske hverdagslige ting, som f.eks. utflukter, koselige bilder av besøk osv. Men også litt om hvordan jeg takler og synes at dette er/kommer til å bli. Som jeg nevnte helt i starten av dette blogginnlegget, så har jeg et ønske om å kanskje hjelpe noen som det blogginnlegget hjalp meg den gangen. Dette vil absolutt ikke være noe for alle og en hver, for noen vil dette være helt uinteressant, og for noen kanskje alt for tungt eller bare frustrerende, det er jeg fult klar over. Men, for de som har lyst til å følge meg på reisen og som synes dette er interessant, så gleder jeg meg til å ha dere med videre. Dette blir en tung reise, men også et fantastisk stort skritt i riktig retning. Jeg både gleder og gruer meg! 

    -Michelle

    6 kommentarer

    13.05.2015 kl. 11:18
    Ett forbilde er du allerede,ett veldig sterkt og ærlig innlegg.. Kommer til å følge deg hele veien.Utrolig vondt å leve med depresjoner og ikke minst å snakke om det. Bare det viser hvor sterk du er 💕

    Linn Michelle

    05.12.2016 kl. 02:55
    Anonym: Tusen tusen takk for gode ord og støtte! Dette var kjempe godt å høre! :')

    Fredrikke

    13.05.2015 kl. 22:31
    Lykke til, fint at du åpner deg. Håper alt ordner seg og at du får et fint opphold på klinikken.

    Du er sterk som skriver om dette. :)

    Linn Michelle

    05.12.2016 kl. 02:56
    Fredrikke: Tusen takk, det var en erfaring jeg virkelig trengte og som jeg aldri kunne tenke meg å være foruten! Til tross for hvor vanskelig det kunne være til tider, så var det alt i alt et veldig fint opphold :)

    Sivert

    11.07.2015 kl. 00:43
    wow! Så flink du er <3

    Linn Michelle

    05.12.2016 kl. 02:57
    Sivert: Sivert <3

    Skriv en ny kommentar

    hits